Perspektivmeldingen – Vi må ikke stikke hodet i sanden

Kommentarer til Regjeringens perspektivmelding som ble gitt ut tidligere i 2017. Innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad 16.november under tittelen «Oljepengebruken må være bærekraftig«.

Regjeringens perspektivmelding dokumenterer – at om ikke nødvendige tiltak settes i verk – vil vi om få år komme opp i alvorlige økonomiske vanskeligheter. Dersom alternativet blir å finansiere dette ved i økende grad å trekke på de oppsparte oljepengene, vil fondet om noen tiår være borte.

Nå legger ikke perspektivmeldingen opp til at dette skal være løsningen. Problemet er at det heller ikke lanseres alternativer som har nødvendig realisme. Det nylig fremlagte Nasjonalbudsjettet for 2018 klargjør ikke nærmere hvordan dette tenkes løst. For å unngå de vanskelige valgene stikkes hodet i sanden.
Prisverdig nok skisserer Perspektivmeldingen fire ulike alternativer for hvordan gapet kan fylles: Flere i arbeid, økt effektivitet i offentlig sektor, brukerbetaling og økte skatter. De to siste er kontroversielle og regjeringen velger dem bort. I stedet vises det til at ved å få flere i arbeid og øke effektiviteten skal det hele løses seg. Vi tror det er ønsketenkning og har tidligere tatt til orde for en kombinasjon av de fire alternativene.
Andelen av befolkningen som deltar i arbeidslivet har gått ned over en lang periode. Når dette har skjedd nokså ubemerket er forklaringen at det bortfall av verdiskaping dette representerer er blitt kompensert ved bruk av stadig mer oljepenger. Dette har jo ikke vært forutsetningen og kan ikke fortsette. Vi kan ikke være bekjent av å ha havnet på jumboplass i Nord-Europa når det gjelder yrkesdeltaking.
I utformingen av den økonomiske politikken framover må hensynet til hva som kan få flere i arbeid bli et overordnet hensyn. Dette gjelder overfor alle aldersgrupper, men det er spesielt viktig å rette oppmerksomheten må de yngre, hvor det også er betydelig svikt.
Økt effektivitet vil alltid være et betydningsfullt virkemiddel. Ikke minst i offentlig sektor hvor dette er vanskelig å måle. Reformer og strukturelle endringer vil fortsatt være nødvendig, men aller viktigst er kanskje de kontinuerlige fremskrittene i hverdagen. Det kan ikke være slik at effektivisering skal være noe en triver til i trange tider. Hele tiden må det tenkes gjennom hvordan fellesskapets midler kan brukes på den best mulige måte. Alle som ser behov for en godt fungerende offentlig sektor bør være opptatt av dette.
Digitalisering og roboter gir store muligheter for effektivisering, selv om områder som pleie og omsorg fortsatt vil forbli arbeidsintensive. Bruk av ny teknologi, og det faktum at stadig flere eldre er friske lenger, kan bidra til at flere blir selvhjulpne og kan bo hjemme. Mange kan også flytte over til omsorgsboliger spesielt tilrettelagt for denne gruppen.
Seniortanken må ikke tolkes dit hen at vi mener oljepenger ikke skal brukes. Det skjer jo i høy grad. Poenget er at bruken må være bærekraftig. I budsjettforslaget for neste år er det heldigvis lagt opp til en viss neddemping, selv om omfanget fortsatt er stort. Forslaget legger opp til at det skal brukes vel 230 milliarder kroner. Det tilsvarer ca. 43.000 kroner pr. innbygger, eller kr. 172.000 pr. familie på fire personer. Likevel holder vi oss innenfor handlingsregelen. Men det vil bære galt av sted om vi bruker disse pengene til å holde de som kan og vill jobbe utenfor arbeidslivet.
Seniortanken
Gunnar Berge, Åsleik Rannestad, Hjalmar Inge Sunde, Njål Kolbeinstveit, Ivar Sætre, Jostein Soland, Torvald Sande og Kjell Trå.

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *