1969 – Det store lykketreffet!
Om utviklingen i Stavanger-regionen de siste 50 år. Hva vi ikke visste for 50 år siden, og tanker om videre utvikling etter 2020.
Høsten 1969 fikk Rogaland distriktshøgskole (RDH) sine første studenter. Samtidig ble Ekofisk funnet. Et lykketreff uten sidestykke for Stavanger med gjennomsnittsinntekt på 77% av de 22 største byenes. Det bodde da knapt 126.000 mennesker på Nord-Jæren. Siden da er folketallet fordoblet, mens veksten ellers i landet har vært på 37%. Vi har sittet verdens grønneste grein…
Ved inngangen til et nytt tiår
Hvor går Rogaland etter 2020 – motoren i det norske oljeeventyret? Vi lever i verdens rikeste land med et kapitalfond på over kr. 10.000 milliarder – eid av oss alle. I flere år er Norge kåret til verdens beste land å leve i – med verdens lykkeligste befolkning…
Nå viser framskrivninger (SSB) til 2030 at regionens vekst bare vil bli halvparten av Norges. Stavangers skatteinngang har falt fra 140% av landsgjennomsnittet til 118. Fallet vil fortsette samtidig som forgubbingen øker. Eldreomsorgen vil bli tyngre.
Hvordan ser framtiden ut? Når angsten for klimaskifte og global oppvarming senker seg inn over oss…
Selv om petroleumsindustrien fortsetter som i dag, vil den utgjøre en mindre del av verdiskapingen og sysselsettingen.
Det knirker i den grønne greina…
Universitet og olje
På 1960-tallet opplevde Stavanger nedgang. Lokal verftsindustri møtte knallhard global konkurranse. Hermetikkindustrien bukket under for dypfryseren. Historien om sild og seil gjentok seg. Framtiden lå i kunnskapssamfunnet. Stavanger tok opp kampen om landets fjerde universitet. I 1962 ble Universitetskomitéen for Rogaland nedsatt. De første studentene tok forberedende i byen høsten 1963.
I 1965 ble «Ottosen-komitéen» oppnevnt, et statlig utvalg som anbefalte kortere, yrkesrettede studier utenfor universitetene. Løsningen ble distriktshøgskoler (DH).
I 1966 ble det avsatt 1.200 dekar til universitet på Ullandhaug. Høsten 1969 åpnet Rogaland DH. To-årige studier i økonomi og samfunnsfag og grunnfag i humaniora kom fort på plass. Størst mulighet representerte imidlertid den nye oljeindustrien. Behovet for fagfolk var stort, oljeselskapene betalte, og etter få år var siv.ing.-studiet i petroleumsfag en realitet.
Arbeidet for et eget universitet fortsatte i tett samvirke mellom DH, kommuner og fylke. I 1972 ble Rogalandsforskning (RF) etablert – landets første regionale, frittstående forskningsinstitusjon. I 2005 åpnet Kong Harald Universitetet i Stavanger (UiS). Universitetsområdet rommer i dag forskningspark, innovasjons- og inkubasjonssenter. RF er gått inn i det nasjonale forskningssamarbeidet NORCE. Nytt Universitetssykehus (SUS) vil åpne i 2023, med full medisinerutdanning, håper SUS.
Oljen kom som julekvelden på kjerringa: Ekofisk-funnet ble kunngjort lille julaften 1969. Norske geologer hadde på slutten av 1950-tallet konkludert med at det ikke kunne finnes spor av olje i Nordsjøen. Men myndighetene var forutseende. I 1965 var det første regelverket for forvaltning og oljeproduksjon på plass. Ingen fattet da hvilke enorme verdier det var snakk om.
Phillips-gruppen fikk sin letetillatelse etter regelverket fra 1965. Først i 1971 vedtok Stortinget premissene for norsk oljepolitikk – med «De ti oljebud»: Ressursene skal forvaltes av staten til beste for hele samfunnet.
Statoil og Oljedirektorat ble lagt til Stavanger. Under stortingsdebatten ble valget bl.a. begrunnet med den nye oljelinjen ved RDH. Byen hadde også tatt imot utenlandske oljeselskap og serviceselskaper. De første basene kom. Verftsindustrien i hele Rogaland fikk store og langvarige oppdrag. Betalingsviljen var sterk, lønningene høye, og hoteller og restauranter gikk på høygir. Boligmarkedet ble stramt, nye flyruter til utlandet kom, og utlendingene åpnet sine egne skoler – franskmennene sågar eget kultursenter.
Lykketreffet
Møtet mellom universitetsbyggerne og oljefolket ble et columbi egg. De har bidratt til å gi landet en sikker og ren oljeproduksjon i verdensklasse.
Like viktig var kommunereformen i 1965. Den ga Stavanger nødvendige arealer for å kunne ta imot oljeindustrien. Og ikke minst: folkevalgtes evne til å samarbeide over kommunegrenser – med fylket og næringslivet. «Rogalands-modellen» ble et forbilde for andre regioner. Vår kanskje største utfordring er at velstanden på Nord-Jæren har gjort det umulig å endre kommunegrensene med endringer i arbeids- og boligmarkedet. Konkurransen kommunene imellom blir perspektivløs. Kampen står mot andre storbyregioner om felleskapets ressurser. Vår region har vært landets fremste verdiskaper.
Sterke krefter forsøker å trappe ned og avslutte norsk oljeproduksjon før vi har tatt ut halvparten av ressursene. Verden vil trenge olje i mange tiår. Miljøhensyn tilsier derfor at Norge må opprettholde sin petroleumsindustri – med en enda renere produksjon.
Oljen har gitt Stavanger-regionen landets høyeste verdiskapning pr innbygger. Men regionen er blitt avhengige av petroleumsindustrien og globale markedskrefter. Det ble vi minnet om i 2014. Overføring av kompetanse fra oljen til andre næringsområder, er heldigvis i gang. Ingen vet hvor nye næringer kan dukke opp. Følger vi ikke opp forrige generasjons tro på forskning og utvikling, reduseres vår evne til å påvirke og styre egen framtid. Vi visste i 1969 at regionen måtte møte kunnskapssamfunnet med utdanning og forskning. Men vi visste ingenting om oljen…
Hvor lenge kan vi sitte på dagens grønne grein..?
Seniortanken:
Jostein Soland, Njål Kolbeinstveit, Ivar Sætre, Hjalmar Inge Sunde, Egil Harald Grude, Gunnar Berge, Kjell Traa, Torvald Sande