Om global oppvarming og debatten rundt dette (Publisert i Stavanger Aftenblad 2016.09.06)

Meningene om utviklingen av klimaet på jorden er sterke og spriker dessuten i flere retninger. Mange er i villrede. Hva er riktig, hva skal vi tro på?

Mange «sannheter» å forholde seg til
FNs klimapanel (IPCC) har konkludert med at økningen i atmosfærens innhold av klimagasser (primært CO2), må reduseres drastisk, for å kunne begrense den globale oppvarmingen til maksimum 2 grader Celsius innen utgangen av dette århundret.

Det har over tid vokst fram betydelige motforestillinger til FN-panelets scenarier fra folk som gjerne kalles klimarealister eller klimaskeptikere.
En sentral innvending er at vitenskapelig fundert kunnskap, politiske og nasjonale hensyn, samt ulike særinteresser blir vurdert og avveid i en konsensusprosess og konkludert med et kompromiss som deretter blir oppfattet og brukt som en vitenskapelig sannhet.
Dernest er det reist sterk kritikk mot modellene som IPCC benytter til å forutsi temperaturutviklingen i årene framover.
I motsetning til IPCC hevder klimaskeptikere og klimarealister at menneskeskapte utslipp av CO2 ikke påvirker atmosfæretemperaturen i vesentlig grad.

Derimot er det enighet om at temperaturen har økt og CO2 innholdet i atmosfæren har økt i dette århundret.
Det er i stor grad også allmenn enighet om at temperatur og varmetransport i havet er viktige brikker i 
forståelsen av hvordan klimaet endrer seg.

Klimaskeptikerne hevder at det er en klar sammenheng mellom sol-flekkaktiviteten og klimautviklingen på jorden. Når solflekkaktiviteten nå er på vei ned, så vil det kunne føre til en nedkjøling av jorden. Videre, at jordens stilling i forhold til sola, med avvik både i jordbanen og i jordaksens helningsvinkel, vil påvirke klimaet. Dessuten blir det hevdet at noe så tilsynelatende uskyldig som økning av vanndamp i atmosfæren har en temperatureffekt større enn økning av CO2.

Svaret er ikke gitt
Ingen kan si sikkert hvordan klimaet på jorden vil utvikle seg i de nærmeste 10 -årene og fram mot slutten av dette århundret.
Hva stor er sannsynligheten for at det blir varmere eventuelt kaldere? Det vet vi ikke sikkert. Og hvilke konsekvenser vil det har? Det vet vi heller ikke sikkert.
Da gjelder «føre var»- prinsippet. Vi kan ikke bare vente og se. Det er nødvendig med handling. Dette prinsippet er ikke kontoversielt, sett fra verken den ene eller den andre siden i miljødebatten. Spørsmålet er hvilke tiltak som uansett vil gagne menneskeheten både når det gjelder miljø samt økonomisk og samfunnsmessig utvikling.

«Føre var» tiltak som virker.
Gode eksempler på tiltak der årsakene til utslippene ble angrepet er hvordan utslipp av svoveldioksid (sur nedbør) ble drastisk redusert på 70 tallet samt reduksjon av klorfluorkarbon gasser for å redde ozon laget.

For å begrense utslippet av CO2 bør tilsvarende målrettet innsats prioriteres og eksempler på valg av tiltak som virker, er å redusere sløsingen med energi, satse på fortsatt elektrifisering av samfunnet, jobbe på lag med naturen (slik som å øke opptaket av CO2 fra atmosfæren i skog og annen vegetasjon).
Videre iverksette tiltak for å unngå konsekvensene av oversvømmelser som følge av ekstremnedbør og havstigning, osv.
På transportsektoren kan mye gjøres bl.a. radikal omlegging av bilavgiftene i favør av små, energieffektive og lette biler med betydelig lavere utslipp.

Tiltak som ikke virker
CO2 rensing og lagring blir av mange oppfattet som et framtidsrettet tiltak. Men det er høyst tvilsomt.
Problemet er at CO2-rensing, transport og lagring, blir så dyrt at verken oljeindustrien eller annen industri har økonomisk ryggrad til å bære dette. Det er ikke forsvarlig å bruke så enorme ressurser på rensing og lagring avavgasser.
Et eksempel på norsk symbolpolitikk i millardklassen er kravet om elektrifisering av offshore platt-former, ved tilførsel av strøm fra land. Gassen som ikke blir brukt på plattformene offshore ender opp som salgsgass i EU og blir brent der. Dermed blir «klimagevinsten» lik null, innenfor EUs klimaregnskap, som Norge er en del av.

Forslaget fra visse miljøvernhold om utfasing av norsk olje- og gassvirksomhet er heller ikke et tiltak som vil virke positivt i et større globalt klimaperspektiv. Det vil utvilsomt bli mindre CO2 utslipp fra norsk sokkel, men vil det bli mindre globalt? Høyst sannsynlig ikke. Og konsekvensene for landet både økonomisk og på annen måte vil bli store – og igjen, høyst sannsynlig til ingen nytte.

Viktig å vinne gehør for norske klimatiltak blant folk flest
Retorikken blant politikere, byråkrater og miljøvernere kan bli for høytflyvende og fjern for folk flest og dermed blir det også svakt engasjementet og liten oppslutning. Dessuten er det mange som stiller seg uforstående til store og kostnadskrevende prestisjeprosjekter med omdiskutert miljøeffekt.
For å vinne oppslutning om klimapolitikken, må tiltakene være konkrete og innrettet slik at folk flest ser både nytteeffekt og fordeler som kan oppnås og staten må etablere de nødvendige rammebetingelser.
Innføring av en klimabelønningsordning (hvor alle som innretter seg miljøvennlig blir belønnet), nylig omtalt i Aftenbladet etter finansminister Siv Jensen, og Venstre – leder Trine Skei Grande’s studietur til Canada, kan bli et nytt spennende tiltak som folk flest vil kunne forstå og slutte opp om.
Det handler om å bringe norsk klimapolitikk ned på bakkenivå – mindre retorikk og feilslåtte prestisjeprosjekt – mer folkelig engasjement og deltakelse.

Seniortanken
Kjell Traa
Åsleik Rannestad
Gunnar Berge
Jostein Soland
Njål Kolbeinstveit
Torvald Sande
Hjalmar Inge Sunde