, ,

Drøm bygd på subsidier

Om utbyging av vindkraft i Norge (Publisert i Stavanger Aftenblad 2016.05.31)
Vindkraftforkjemperne Aasheim og Hersvik beskylder Seniortanken for både inkompetanse og juks med tall i sitt innlegg i Aftenbladet 24. mai.

Da er vi i godt selskap med mange andre kritikere til den måten vindkraftindustrien skjønnmaler sin sak på. Motstanden mot vindkraft har økt både når det gjelder kostnad og miljøbelastning.

Vi er alle enige om at vi skal tilstrebe produksjon og bruk av rein energi. Problemet er de grønne sertifikatene. Vi har blitt rike ganske raskt, og vi har økt bruken av billig elektrisitet. Bruken av dette godet har blitt for stor. Når prisen er for lav og forbruket for stort, burde vi hatt et regime som premierer høyere pris og mindre forbruk. De grønne sertifikatene gjør det motsatte. De premierer mer utbygging. Når mer elektrisitet kommer på markedet, går prisen ytterligere ned, og forbruket opp. På den måten premierer de grønne sertifikatene misbruk av naturen og ødelegger for et selvregulerende marked.

De grønne sertifikatene belaster husholdningene over nettleien. I dag er belastningen 2,5 øre/kWh (Lyse har nylig hevet dette til 3,55 øre/kWh). Her er seniortanken enig med Aasheim og Hersvik, at dette er ikke mye. Synligheten av subsidiene blir imidlertid tydeligere når vi fordeler det på produksjonen av vindkraft. Hver kWh som produseres i vindkraftverk, subsidieres med 15-20 øre/kWh. For enkelthets skyld kaller vi dette subsidie nr. 1.

Subsidie nr. 2 er bevilgningene fra Enova for å bygge veier og fundamenter for vindmøllene. På Høg-Jæren har vi sett tallet 600 mill. kroner. Vi er sikre på at Aasheim og Hersvik kan gi oss det korrekte beløpet, men dette er en vesentlig subsidiering av vindkraften over statsbudsjettet.

Subsidie nr. 3 er overføringslinjene. For utbyggingen av Fosen Vind DA i Midt-Norge, må Statnett bygge en ny høyspentlinje, som alene er estimert til 6-7 milliarder kroner. Dette er selvsagt en form for subsidier, som til slutt havner i nettleien hos norske strømkunder. Hvor mye forsterkningen av linjenettet på Høg-Jæren koster, er ukjent. Vi bør i alle fall se til at denne subsidieringen av vindkraften blir tallfestet.

Subsidie nr. 4 bygger på det faktum at vindkraften er tilgjengelig i 30-40 prosent av tiden. De resterende 60-70 prosent kommer fra vannkraften. Også her er vindkraften – foreløpig – ”gratispassasjer”.

Alle disse fire subsidiene bør være med i regnskapet for vindkraften.

Ny vannkraft, som nå er under bygging, er 2,5 TWh, dvs. det samme som all vindkraftproduksjon i dag. En langsiktig plan for bygging av ny vannkraft er under utarbeidelse. Den gjelder oppgradering av eldre kraftstasjoner, utvidelse av eksisterende magasiner, og noe ny kraft. I sum planlegges utbygginger på i alt 20 TWh. Der er også planlagt et stort pumpekraftverk (1000 MW), for å betjene ny kabel gjennom Danmark til Tyskland. Dette vil dekke alle våre forpliktelser til EU. Når vi også vet at selvkost for produksjon fra nedskrevne vannkraftverk er ca. 4 øre/kWh, så går det tydelig fram at bærekraften av energiforsyningen i Norge ligger i vannkraften.

I Tyskland har prisen på elektrisk kraft økt betydelig og er nå opptil 2,50 kr/kWh. I tillegg er det store problemer med regulariteten, det vil si at antall nettintervensjoner har økt drastisk. Vind og sol har ført til kostnadsøkning og ustabilitet.
Påstanden til Aasheim og Hersvik om at vindkraft er med på å styrke forsyningssikkerheten, er for oss en gåte. Erfaringene fra Tyskland dokumenterer det motsatte.

Utviklingen i Norge fortjener en annen kurs. Men, da kan vi ikke la oss styre av subsidier. Det betinger at vi må få et annet regime enn de grønne sertifikatene.

Ivar Sætre
Torvald Sande
Kjell Traa
Åsleik Rannestad
Hjalmar Inge Sunde
Jostein Soland
Gunnar Berge
Njål Kolbeinstveit
Seniortanken

0 replies

Leave a Reply

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Leave a Reply