Er det mulig å bedre effektiviteten i det offentlige?

Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 14.april 2023.

*****************************************

Kampen om ressursene kvesser seg til. Å bevilge mer penger ser ikke ut til å være svaret. Sjøl om vi har penger mangler vi fagfolk.

For kort tid siden avga «Kvinnehelseutvalget», ledet av professor Chstrine Meyer, sin tilråding med følgende konklusjon: Det må bevilges en milliard mer i året fordelt på 75 ulike tiltak. Vi kan ikke klandre utvalget for svak begrunnelse, da dette er et område som til nå ikke har vært godt nok tilgodesett. 

Like før la «Helsepersonellkommisjonen», ledet av administrerende direktør i Helse Midt Norge, Gunnar Bovim, fram sin tilråding. Den siste slår fast at det ikke lenger nytter bare å bevilge mer penger. Vi har ikke fagfolkene. 

Da gjenstår en mulighet. Vi må se til om det er mulig å omprioritere. Innenfor helsesektoren forekommer en god del overbehandling. Der nytten ikke står i forhold til kostnadene. «Bovim-utvalget» peker også på det. På struktur er det også utvilsomt ressurser å hente. Når denne gevinsten ikke blir tatt ut skyldes det som regel at lokalsamfunn som berøres setter seg på bakbeina. Det mobiliseres politisk, med det resultat at Stortinget til slutt stopper hele prosessen. Resultatet er som regel at intet skjer. Men det er slett ikke gitt at sykehustjenestene blir bedre om vi holder fast med at sykehusene skal ligge der det bestandig har gjort. 

Moderne medisin forutsetter avanserte miljøer. For å sikre det trenger de å være av en viss størrelse. Volum og stabilitet er faktorer som teller. Dessuten viser det seg ekstra krevende å rekruttere fagfolk til mindre sykehus.

Problemstillingen som rammer sykehusene gjelder i høy grad også andre områder, hvor det er bred enighet om at det det offentlige har ansvaret for å drive tjenestene. Men da må også sørge for at ressursene dette krever brukes effektivt. Annet grenser rett og slett til det umoralske.

Dette var bakgrunnen for at den såkalte «Produktivitetskommisjonen» ble opprettet. Selv om det er noen år siden, er problemstillingene like aktuelle i dag. 

Lav produktivitet betyr at vi bruker mer ressurser på å bringe fram en vare eller en tjeneste enn strengt nødvendig. Selv om utfordringen er større i tjenesteproduksjon enn i vareproduksjon, er det i stor grad mulig også der. Da gjelder det at vi driver med det som er viktigst og sørger for at vi arbeider effektivt.

Vi som er med i seniortanken husker tilbake til 1950 og 60 åra. Da drev Stavanger kommune matsalg, slakteri, fryseri, bad, kino m.v. I dag er dette lagt ned. Ingen savner det. Gevinsten er at kommunen fikk bedre muligheter til å øke innsatsen på andre områder hvor andre ikke hadde muligheter til å gjøre det.

Et område hvor det offentlige har det hele og fulle ansvar er å sørge for god infrastruktur. Selv om det er skjedd store forbedringer er det fortsatt store gevinster å hente. Fra trafikkfarlige veier til køståing. Også dette dreier seg om bedre produktivitet. Men da må også det offentlige betale. Ikke skyve kostnadene over på innbyggerne i form av bompenger. Men om vi betaler over skatteseddelen havner den hos brukerne til syvende og sist. I vårt land er det ingen andre å sende regningen til.

En annen systemsvakhet er at vi holder oss med en kommunestruktur som koster oss dyrt, og som hindrer videre utvikling av det lokale sjølstyret. Produktivitetskommisjonen påviste at det ligger store gevinster i å slå sammen kommuner, også i stor-stedene.

Ved å tviholde på dagens inndeling blir vi svært avhengig av overføringer fra staten. Mens kommunene i Sverige og Danmark sørger for 70 pst. av kommunens inntekter, ligger vi på ca. 40 pst. Det er helt åpenbart at dette ikke er incitament som legger til rette for verdiskaping lokalt. 

Når vi blir så avhengig av staten, som tilfellet er i Norge, blir det også mindre interessant å delta i kommunepolitikken. Over tid kan dette føre til at lokaldemokratiet forvitrer. 

Gunnar Berge, Jostein Soland, Njål Kolbeinstveit, Kjell Traa, Ivar Sætre, Hjalmar Inge Sunde, Torevald Sande