, ,

Får vi et «hydrogenwende»?

Dette er en kommentar til samarbeidet mellom Equinor og RWE om hydrogenproduksjon i Norge. Publisert i Stavanger Aftenblad den 5.februar 2023.

Equinor og det tyske energiselskapet RWE har nylig inngått avtale om å realisere storslåtte planer om produksjon av hydrogen i Norge, felles utbygging av havvind, transport av hydrogen i ny rørledning til Tyskland, samt bygging av gasskraftverk i Tyskland.
Kraftverkene skal i første omgang drives med naturgass, deretter gradvis overgang til hydrogen og bruk av rent hydrogen som brensel, fra midten på 2030-tallet.

Refleksjon og motiv
Både Equinor og RWE tror på hydrogen som klimatiltak, men overser (har kanskje ikke fullt ut forstått?) de termodynamiske og andre fysiske begrensninger som hefter ved hydrogen.

Sett fra tysk side burde det viktigste miljøtiltaket på kort sikt være, å erstatte dagens kullkraft med konvensjonell gasskraft, som langt på vei halverer utslippet av CO2, sammenliknet med kull.
Bruk av hydrogen som brensel er selvsagt politisk besnærende, for derved å oppnå null utslipp. Men hydrogen er ressurskrevende, kostbart og betyr energiutnyttelse langt ned mot halvparten at det som oppnås i konvensjonell gasskraft.
Det burde derfor være bedre å nå halvveis med utslippsreduksjon på kort sikt, med kjent teknologi og kostnad, heller enn den typisk politiske Ole Brumm-holdningen: Ja takk, begge deler ….

Tilsvarende som i Norge gjelder at myndighetene i Tyskland også mangler evnen til å prioritere de viktigste miljøtiltakene først, men heller vil gjøre «litt av alt» samtidig, og derved ende opp med at fremdriften blir sørgelig lav. Dette gjelder både for reduksjon i utslipp av CO2 og økt energiutnyttelse, for å nevne to av de viktigste miljøpolitiske fanesakene.

Tysklands grønne hydrogenbaserte veivalg er imidlertid positivt for både Equinor og Norge, i den forstand at det kan bidra til å opprettholde norsk gasseksport lengst mulig. På sikt også eksport av naturgass med innblandet hydrogen, som trolig er mer realistisk enn dedikert rørtransport av hydrogen fra Norge til Tyskland.

Sett fra norsk synspunkt er det også gledelig at Equinor i samarbeidet med RWE, blir deleier i gassbasert, stabil/regulerbar kraftproduksjon, som viktig supplement til selskapets hittil ensidige satsing på ustabil vindkraft.

Oppsummering av viktige begrensninger
– Viktigste ankepunkt mot hydrogen er store energitap og derav høye kostnader.
Dette gjelder både for «blå» hydrogen (reformering av naturgass, inkludert karbonfangst og lagring) og «grønn» hydrogen (elektrolyse av vann). For begge disse initielle prosessene er energitapet allerede 30 – 40%.

– Hydrogen til kraftgenerering øker energitapet dramatisk, slik at når alle tap i hele kjeden summeres (produksjon, transport, lagring, el.), ender vi opp med netto energiutbytte i størrelsesorden 25%, dvs. mindre enn halvparten enn for konvensjonell gasskraft.

– «Grønn» hydrogen, som kun har vann og strøm som innsatsfaktorer, bør produseres så nær forbruksstedet som mulig, for å spare transport og lagring.  Og bør forbeholdes metallurgisk og annen prosessindustri, hvor hydrogen erstatter kull og koks som reduksjonsmiddel og derved unngår utslipp av CO2.

– «Grønn» hydrogen til kraftproduksjon tilhører «bakvendtland», hvor hver kWh el tilført, blir til ¼ kWh el som produkt.

– Hydrogen er den mest flyktige og eksplosive gassen vi har, slik at all håndtering som transport og lagring, blir ytterst krevende. Ettersom hydrogen tar stor plass, som igjen betyr store dimensjoner, er det lite realistisk å tenke seg rørtransport fra Norge til Tyskland, som forutsatt i samarbeidet mellom Equinor og RWE.

Hva blir svaret?
Hydrogen vil definitivt ikke bli medisinen som skal redde Angela Merkels «Energiewende», slik mange tyske politikere gir uttrykk for. Det vil selvsagt hjelpe, men resepten på tiltak som monner, heter kjernekraft, og der har Tyskland fortsatt noen runder å gå.

pastedGraphic.png
                       Illustrasjon av energisamarbeidet mellom Equinor og RWE