FORSVARET FRA KALD KRIG TIL I DAG. MAKTET VI UTFORDRINGENE?

Dette innlegget er et foredrag holdt på Setermoen den 2.9.2018 av generalløytnant Hjalmar Inge Sunde, medlem av Seniortanken.

Det vises også til tidligere innlegg om forsvaret: 1, 2, 3

Innledning

Kjære tilhørere

Jeg hører til den generasjon av generaler som sjelden tar ordet hva angår utviklingen i vårt samfunn. Selvsagt har dette med livets realiteter å gjøre. Vi over 80 er lite synlige i debatten om Forsvaret. Det fleste grunner til dette er av naturlig art.

Vi hører til de som lærte at man kan ikke gå over Hardangervidda på øvelse uten slips, boklig lærdom satt best hvis vi skrev det ned 100 ganger. Hvis ikke hilseplikten ble praktisert skikkelig, kunne straffen være å hilse 100 ganger på et tre. Våre foresatte hadde en klippetro på sluttet orden som disiplin, og forsto lite av radikalere som oss som hadde større tro på opplæring i minetjeneste hva angikk det å stanse en stridsvogn. Det skulle sterk lut til for å endre på holdninger, ikke minst fordi vi samtidig fikk et venstreorientert opprør mot Forsvaret med krav om innføring av politikk i Forsvaret. Det er litt underlig i dag å konstatere at i en periode mente flere offiserer at Forsvaret kom til å gå til grunne fordi soldatene begynte å forlange at de skulle kunne ha både skjegg og langt hår. Den militære straffelov og Disiplinærreglementets paragrafer var i hyppig bruk ved våre garnisoner. Jeg har nok litt fossil tankegang i meg, men la det være når jeg ser på Forsvaret slik jeg oppfatter det i dag.

Konkretisering av tittelen

Jeg har valgt dagens tittel med omhu. Da den kalde krig var over, var politikerne ganske raske til å reise spørsmålet om fredsdividende, dvs redusere utgiftene til Forsvaret og bruke pengene andre steder. Det var ganske epokegjørende endringer som skjedde i årene 1989-1991. La meg bare nevne Murens fall 9. november 1989 og Tysklands gjenforening 3. oktober 1990. Jeg var på denne tid Øverstkommanderende for Sør-Norge og litt senere norsk medlem i NATOs militærkomite. Jeg kom til å stå midt oppe i endringene. Ingen av oss i ledelsen den gang var i tvil om at det ville bli endringer. Spørsmålet var egentlig om vi kom til å ta de riktige grepene i den omstilling som måtte komme.

En pekepinn hadde vi allerede etter at FSJ Bull Hansen offentliggjorde sin FS 85 hvor han pekte på hvilke utgifter det ville medgå å holde vårt daværende forsvar intakt. Det ble mer en diskusjon om FSJ kunne si dette offentlig enn om realitetene. Vi eldre husker meget godt diskusjonen mellom Fmin og FSJ.

Vår gamle FSJ Zeiner-Gundersen spurte en gang vi diskuterte Forsvarets utvikling om vi gikk der, eller om vi bare kom der? Det var kloke ord. I ettertid er det ikke lett å besvare. På tross av et utall av perspektivplaner, Forsvarskommisjoner og Forsvarspolitiske utvalg, så har økonomiske realiteter og stadig endrede sikkerhetspolitiske forutsetninger, alltid kommet i veien for en planlagt utvikling. Willochs forsvarskommisjon FK 90 forsøkte å finne en vei videre, men kommisjonens anbefalinger forsvant raskt for de økonomiske realiteter. Dessverre var det flere innen våre egne rekker som “pratet Hæren ned”, en taktikk som ga det motsatte resultat av hva som var ønsket.

Hvor har dette ført oss? 

Vi har fått en integrert politisk/militær ledelse hvor FSJ rolle er systematisk tonet ned. Vi lot to forsvarsgrener få bestemme hva som skulle anskaffes og hva som var minste kritiske nivå uten at dette ble sett i en totalramme for Forsvaret. Dette førte oss inn på kanskje den mest ødeleggende vei for et forsvar i balanse mot definerte og udefinerte trusler i fremtiden. 

Vi mistet en Hær.

Først ute var Sjøforsvaret som fikk politisk aksept for å kjøpe 5 fregatter og 6 korvetter, beholde undervannsbåter og avhende alle MTBene, 48 i tallet. Vi fikk en havgående Marine. Vi kunne ta sjefsjobben i STANAVFORLANT. Kystmarinen forsvant. Prisen var den samme som flyplassen på Gardermoen kostet. Fartøyene ble levert fra 2006 uten reservedeler. Fregattene er ennå ikke fullt ut operative. Vårt kystartilleri ble utfaset totalt.

Så fulgte Luftforsvaret med sitt krav om 52 fly. Man valgte i øverste hylle og fikk F 35. Ingen spurte eller var interessert i hva som var minste kritiske nivå for Hæren. For å finansiere Sjø- og Luftforsvaret, la vi ned den hær som skulle forsvare Norge. Vi skapte enkeltavdelinger som Telemark bataljon og satset på spesialstyrker som med stor heder gjorde internasjonal tjeneste. Forsvaret av Norge i Norge, ble skadelidende. Riktignok styrket vi E-tjenesten, men dette måtte vi gjøre da vi mistet noe amerikansk støtte. For å kompensere den manglende evne til forsvar av vårt eget land, har vi vært meget åpne for amerikanske forslag om en større og mer permanent tilstedeværelse i Norge i fredstid. Det finnes enkelte også innen forsvaret, som hevder at vi gir fra oss nasjonal handlefrihet, sikrer oss en god avskrekking og slipper å bekoste en egen norsk Hær.

Var det dette vi ville da planene ble lagt? Det var det så definitivt ikke.

Forsvarets øverste ledelse

Forsvarssjefen hadde en klar innarbeidet posisjon da de store omveltningene kom mot slutten av 90-tallet. Flere forsvarsministre mente at FSJ stilling var for sterk og at de departementale krav til videre utvikling ikke ble godt nok fulgt opp. Forsvarspolitisk utvalg 2000 drøftet denne situasjon grundig. Utvalget delte seg med en gruppe som ville beholde FSJ som tidligere (jeg var en av disse), den andre gruppen anbefalte at FSJ ble innlemmet i departementet etter en britisk modell. Denne gruppen ble hørt, og vi fikk den nåværende modell. Selv om det gang på gang er hevdet at FSJ fremdeles har makten i det militære forsvar, er realitetene helt andre. Mens de andre departementene opprettet direktorater, gjorde FD det motsatte.

Et nytt slag mot FSJ suverene stilling ble valgt da Generalinspektørene ble flyttet ut av Oslo. Det splittet den øverste ledelse endelig. Generalinspektørene flyttet ut. Hæren til Bardufoss, Marinen til Bergen, Luftforsvaret til Rygge og Ørlandet samt HV til Elverum. Bergen by skaffet GIS en skikkelig maktbase for å videreføre Marinen. Luftforsvaret hadde fått sine fly etter sterk politisk drakamp, mens Hæren fikk base i Indre Troms. Hadde ikke distriktspolitiske interesser hjulpet Hæren med base på Rena, hadde Hæren stått uten et skikkelig øvingsområde og kampavdelinger i Sør-Norge.

FSJ evne til å samle forsvarets ledelse til enighet, ble vanskeligere etter utflyttingen, noe som passet den politiske ledelse ganske bra. Utflyttingen har bevist at de nye sjefer for forsvarsgrenene tenker på sin forsvarsgren, ikke på forsvaret som helhet. Den overordnede fellesoperative tenkningen skal skje på Reitan. Av og til lurer jeg på om det skjer i konkurranse med FD/FSJ i Oslo. Eget situasjonssenter og antall offiserer kan tyde på det, men dette vet jeg for lite om. 

Hæren

Hæren skal møte en fiende der han kommer inn på norsk territorium. Krav til beredskap tilsier derfor at vi har stående avdelinger og at Finnmark prioriteres. Den meningsløse nedbygging av Finnmarksavdelingene synes heldigvis å bli endret på.  Men en Hær skal være noe mer enn noen mindre  avdelinger i Finnmark. En Hær skal kunne brukes over hele landet, derav kravet til rask forflytning. Hæren skal kunne møte alle typer angrepsstyrker, derfor må den ha tunge våpen, både i Sør-Norge og Nord-Norge. En Hær må ha utholdenhet. I dag har vi ingen hær. Diskusjonen foregår omkring modernisering av det lille vi har, om fordelingen øst og vest for grensen mellom Troms og Finnmark, og om Brigaden skal kunne forflytte seg raskt til Finnmark. Dette er en forkvaklet tankegang. Vi skal ikke ha Hærens viktigste stående avdeling til Finnmark. Trusselvurderingene med et russisk bastionforsvar er svært realistiske. Betyr dette fremstøt i Finnmark, skal de møtes av potente styrker der, dvs lette styrker (også HV) som kan gi målangivelser og lede våpen i terminalfasen, våpen som er utløst fra våre fly og marineenheter. Våre sperremuligheter i Finnmark må gjenoppdages og være minst like gode, helst bedre enn før. Om Finnmark går tapt, så skal vi selvfølgelig fortsette kampen. Da ville det vært en katastrofe om hele Hæren ble overkjørt i Finnmark. Det synes som om planleggerne har hektet seg for mye opp i hva som skjer initielt, ikke å gardere seg mot et situasjon som i utgangspunktet er totalt uforutsigbar. Vi har et ypperlig konsept med reservestyrker. Det innebærer å kjøpe våpensett til disse. Ut fra slike tanker må vi lage en hær som har utholdenhet. Den lille kadre vi har i dag, er totalt uten utholdenhet.

Vi vet lite om fremtidens krav til en norsk hær. Vi vet at vi vil få utfordringer som vi ikke har tenkt på. Å tro at en ny Kald Krig skal gi grunnlaget for Hæren, er naivt. Å tro at Norge i fremtiden fremdeles vil slippe utfordringer som kommer fra sterke krefter som etter hvert vil utfordre vårt demokratiske system, blir for enkelt. Jeg tenker på migrasjon, religion, klima, terror, etc. Faktisk fikk vi en liten pekepinn ved Altaaksjonen da vi drøftet innsetting av Hæren i stedet for politiet i aksjonen.  Vi må aldri glemme at landforsvaret er våre lovlig valgte  myndigheters siste og sterkeste kort til å håndheve lov og orden når de andre institusjonene har feilet eller er for få og små til dette.

I en periode glemte vi at det eneste som gir dimensjonerende mening for en norsk hær er forsvaret av Norge i Norge. All tjeneste i utlandet, hvor god den var og hvor mye godt den har gjort, gir få bidrag til dimensjonering av Hæren, men det var dimensjonering for internasjonal kapasitet som var så godt som det eneste styrende i mange år. Kanskje ikke så rart når det var dette vi av NATO ble vurdert ut fra. Våre politikere har gjennom mange år hatt internasjonale ambisjoner som har resultert i svære pengeoverføringer og praktisk støtte til bistandsarbeid, miljø- og humanistiske bevegelser og fredsmegling.

Ut fra slike betraktninger savner jeg gode diskusjoner om hva som er minste kritiske  nivå for en norsk Hær. Noen hær etter gammel modell er utenkelig. Svært mange av Hærens utdanningsetablissementer er avhendet og ikke lenger tilgjengelige. Og når denne diskusjonen er gjort, så må en gå løs på sammensetningen av Forsvaret. Vi utdanner meget kompetente offiserer ved de høyeste utdanningsinstitusjoner i utlandet. Det er disse som må sette seg sammen og se hvordan fellesforsvaret skal virke. Den fellesoperative tankegang må komme på moten igjen. En slik tankegang vil hindre at vi definerer minste kritiske nivå for hver forsvarsgren uavhengig av fellesbildet. Jeg savner dette i dag. 

Sjøforsvaret

Jeg har allerede berørt Sjøforsvaret. Vi som mente at overgangen til en liten havmarine i stedet for en tallrik kystmarine var feil, tapte den saken. Nå må vi gjøre det beste ut av situasjonen. Derfor har ikke noe innen Marinen høyere prioritet enn å bemanne og bevæpne de fartøyer som vi har, slik vi har planlagt. Så lenge slike fartøyer i strid kan utgjøre en trussel selv mot de avgrensede trusler vi har definert, vil de ble angrepet hvor de måtte befinne seg, selv på basen Håkonsvern. Luftvern er en akilleshæl på Håkonsvern. Å tro at små fremstøt i Finnmark kan isoleres til å bli der, faller på sin egen urimelighet hvis fly og marine er de som skal levere stridsmidlene i første omgang. Etter mitt skjønn vil baseområdene øyeblikkelig bli krigsskueplass. 

Luftforsvaret

Vi har satt vår lit til våre nye kampfly F-35. Vi bruker verdens mest avanserte fly til å levere noen av verdens mest avanserte og dyre våpen. Noen av oss som ikke har rede på slikt, har stilt spørsmål om det var nødvendig for forsvaret av Norge å ha slike avanserte fly eller om missilene kunne vært levert fra langt billigere fly, kanskje til og med fra fregatter og Hærens avdelinger? At vi anskaffet F-35 ut fra en sikkerhetspolitisk kalkyle, støtter jeg imidlertid fullt og helt. At flyene kan virke over hele verden er bra, men hvor mye hjelper det forsvaret av Norge? 

Jeg sitter også igjen med en følelse av at vi bevisst kamuflerte hva flyene ville koste. Da tenker jeg på nye sheltere og flyhovedkvarter som i dag synes å ha vært helt ute av totalpakken av kostnader. Skal flyene ha noen mening på de baser vi planlegger på bruke, må et moderne luftvern være til stede. Det er det ikke i dag. Og luftvern er dyrt. Igjen! Selv med begrensede trusselscenarier, vil flyene og deres baser være viktige mål enten de befinner seg i nord eller syd. 

Ikke bare definerte vi minste kritiske antall fartøyer og fly. Vi underslo de formidable utgiftene til luftvern og baseforsvar som følger med. Den naturlige konsekvens er at landforsvaret får smuler til noe som egentlig ikke blir et skikkelig landforsvar. Som om ikke dette var nok, kommer alltid fornyelsen for sent i forhold til hva som skal erstatte.

Vi faset raskt ut de gamle fregattene. De nye er ennå ikke fullt operative. Vi har ikke fått levert våre nye F-35, men antallet F-16 som flyr, viser at Luftforsvarets anslag om at i 2017 ville vi knapt ha noe flyvåpen igjen hvis vi ikke anskaffet nye, var meget realistiske. 

Personlige synspunkter

Det er i denne situasjon vi opplever at  det er tatt avgjørelser med vidtrekkende konsekvenser. Nedleggelsen av den norske hær er nevnt. Manglende luftvern har hele tiden lagt over oss som en mare, en svær sak som må finne sin løsning. Nedlegging av Olavsvern kan isolert sett ha vært fornuftig i diskusjonen om kystmarine kontra en havgående marine. Men å selge en slik base på det åpne marked med resultat at vi har fått russiske interesser inn i tidligere topphemmelige anlegg, er så pinlig at det måtte et utenlandsk tidsskrift til for å gjøre folk oppmerksom på hva som skjedde. Historien om den Trojanske hesten har sin moderne versjon utenfor Tromsø.

Samtidig som behovet for beredskap i alle deler av landet og på alle områder øker, reduserer vi Heimevernet.

Da jeg besøkte Brig N i 2010 oppdaget jeg at ressurssituasjonen var så prekær at soldatene ikke fikk skutt med sitt personlige våpen. Det hjelper lite med gode avdelinger hvis de ikke behersker de mest grunnleggende soldatkunnskaper, dvs bruk av sitt personlige våpen. Med dette som illustrasjon, er det gledelig å se at FSJ første prioritet er oppbygging av nødvendige lagre og reserver, men forstemmende at vi er kommet i en slik situasjon. Uten at jeg kjenner realitetene, leser jeg her at vi har forbrukt uten å erstatte, dvs mistet fokus på lagre og reserver, dvs vår evne til å føre krig utover noen dager. Dette gjelder for såvidt også resten av Norge. FSJ fokus på dette antyder at situasjonen kanskje er mer kritisk enn de fleste var klar over. 

Totalforsvaret

Under den kalde krig bygget vi opp et totalforsvar hvor alle samfunnets ressurser ble sett i sammenheng for å kunne nyttes i en kritisk situasjon. Dette er borte, men faktisk i ferd med å gjenoppdages. Et forsvar i fredstid trenger ikke alle de ressurser de må ha i krigstid. Med rekvisisjonsloven i hånd kan slike ressurser rekvireres ved beredskap og krig, men da må vi vite hva vi ønsker og planlagt for dette. Det hadde vi tidligere. I dag er det glemt. La meg bare eksempelvis minne dere om at vårt forsvar etter et bestemt beredskapstrinn, ville ha hatt verdens beste ingeniørmateriell til disposisjon, de beste biler og trailere, landets helikopterflåte, skip og fly, uten at dette ble brukt av Forsvaret i fred uten ved spesielle øvinger.

Ved jernbanen og vegvesenet var det ansatt egne offiserer som ivaretok at vi om nødvendig, kunne forberede kommunikasjonsødeleggelser som del av en forsvarskamp. I dag vet de fleste ikke hva en Komød er, selv ikke innen deler av Hæren og selv innen vår prioriterte landsdel. 

En rekke forsvarsstillinger er bygget ned fordi de ikke blir brukt og derved krever vedlikehold. Mange av disse er i betong. En flystasjon hadde et brukbart nærforsvar som det faktisk i dag kan bli bruk for i en spent situasjon. Det var anskaffet for et tosifret antall millioner kroner. I dag er det brukt et nesten tosifret beløp på å ødelegge eller grave dette nærforsvaret ned. Frøyanleggets ødeleggelse ble stoppet. Jeg vet lite om dette, men tankegangen forundrer meg. Tyskerne etterlot et utall av stillinger i 1945. Disse ble ikke vedlikeholdt, dvs de kostet ikke noe, men utgjorde likevel ryggraden i mange forsvarsdistrikter og landforsvar så lenge vi hadde den kalde krig.

Personellet

Lov om verneplikt eksisterer fremdeles. Den er utvidet og gir kvinner adgang på samme måte som menn, en fremragende ordning for bygging av identitet og integrering av ulike klasser.  Av et årlig kull på ca 60 000 menn og kvinner, gjennomfører ca 8 000  en militærtjeneste. Forsvaret har kunnet velge de beste og gjør det. De få som tas ut, blir overordentlig flinke. Er det ingen som tenker på at det har konsekvenser når en velger bare de beste? Det er de som blir landets akademikere, næringslivsledere,  politikere og de uunnværlige ved beredskap. Hva med alle de andre? Skal ikke de være med å forsvare landet? Vi har i dag 12 måneders førstegangstjeneste, noen har mer. Men hvorfor kaster vi på båten eksempelvis muligheten for 3-6 måneders HV utdannelse? Vi hadde det før. Det kostet lite, men ville gi oss en reserve som ikke finnes i dag. Verneplikten i Norge var en fremragende institusjon for sosial integrering. I dag er den det motsatte, den skaper sosiale skiller og er mer en ordning for sosial segregering.

Offiserene er glimrende og har tjeneste som har gitt de grunnlag for å vite hva krig og krigsforhold er. I lang tid var tjeneste i Norge og forsvar av Norge ikke prioritert. Selvsagt hadde dette negative konsekvenser. Øvingene i Norge forsvant og NATOs fokus på Nord Norge forsvant. Det tok lang tid før våre politikere oppdaget konsekvensene av dette og forsøkte å snu utviklingen. I Hæren tok det anslagsvis 35 år å bygge opp en kompetanse til å føre større hæravdelinger støttet av marine og fly i samordnede operasjoner. Den kompetansen har forvitret. En forsvarskamp i Norge vil trolig bli ledet av utpekt NATO offiser med eget ledelsesapparat. Selvsagt er dette en måte å gjøre det på, men det står i sterk kontrast til gårsdagens regel om at en allierte styrker i krig i Norge skulle ledes av en norsk offiser i et alliert kommandosystem. Et slikt system eksisterer ikke i dag. Våre offiserer må nå tenke på fellesforsvaret av Norge. Jeg håper nytenkning i forbindelse med Trident Juncture kan gi resultater. Allerede nå ser vi at behovet for øvelser har vært underprioritert. 

Maktet vi så overgangen fra Kald Krig til dagens utfordringer?

Dessverre gjorde vi ikke dette. Våre politikere bevilget stadig en mindre prosentandel av BNP til Forsvaret. I dag er vi nede på ca 1,5 prosent. Selv med lovnader om at vi skulle klare 2 prosent innen 2024, vet vi at dette vil ikke skje. Det tok meget kort tid å legge ned store deler av Forsvaret, å bygge opp igjen, er vanskelig selv med de finansielle muskler som Norge har. Og selv om vi fikk penger, kan ikke Forsvaret innen en rimelig tid makte å bruke så mye penger på så kort tid. Vi har verken klart for oss hva slags forsvar vi da skal ha, nok personell til å administrere økingen og vil stå uten muligheter for å kjøpe det vi vil ha på grunn av manglende produksjonslinjer eller -kapasitet. 

Vi har fått et forsvar i ubalanse med store mangler selv for prioriterte våpen og baser. Vi  slapp grepet om forsvaret for lett, gjenoppbyggingen vil ta tid. Vi kan ikke administrere landets forsvarsevne ved en slags jo-jo takt i bevilgningene. Vi må ha langsiktige planer og følge disse. Om ikke vi har direkte bruk for forsvaret i dag, kan vi få det i morgen. Nye trusler og utfordringer vil helt sikkert vil komme i en eller annen form som vi ikke kan se i dag. Vårt forsvar skal være i beredskap mot kjente og ukjente trusler. Deler av det skal kunne operere utenlands når det er nødvendig, men dimensjoneringen må ses ut fra prioritet for forsvaret av Norge i Norge. Jeg er imidlertid ikke helt avvisende for å diskutere andre muligheter. Det er grunnen til at jeg sammen med Seniortanken (seniortanken.com) skrev en kronikk i Stavanger Aftenblad som tok til orde for å oppnevne en nordisk forsvarkommisjon. Vi vet at våre europeiske allierte har skikket sitt bo svært så dårlig. NATOs evne til å komme oss til hjelp, er ikke som før. Grunnpilaren “En for alle og alle for en” er under press. Med vår utsatte beliggenhet og strategiske forsyninger, hviler det i overskuelig fremtid et større ansvar på oss selv. Vi bør tenkte nytt. 

Så må vi ikke underslå at de skip og fly vi har fått, de avdelinger vi har hatt i utlandet og vår glimrende etterretningstjeneste representerer det beste av det beste. Samtidig synes det å være bedre politisk gehør for å prioritere forsvaret enn på lenge. Forsvarsviljen i folket er til stede selv om samfunnsgevinsten av den allmenne verneplikten er gått dramatisk ned. Hvis vi tar tak i omstillingene på en annen måte enn vi gjorde, så vil den politiske risiko være mindre og vi vil ha et forsvar som kan kjempe når utfordringen kommer, ikke et forsvar som først vil være klar ved enden av en langtidsplan. Noen enkle kjøreregler kan være på sin plass

Se forsvaret som en helhet. Behold forsvarsgrenene i en balanse med hverandre. Inntil Hæren blir større, er vårt forsvar i ubalanse.

Husk at om våre få hærelementer, våre fly og fregatter blir ødelagt, så skal vi fortsatt kjempe i og for dette landet vårt.

Behold nødvendige forsyninger til enhver tid for det forsvar vi har.

Når vi endrer og moderniserer, vent med nedleggelse av gamle kapasiteter til de nye er på plass. De få garnisonene/baser vi har igjen må ikke bli færre da disse representerer et minimum av strategisk potensial for vekst. 

Mål og budsjetter må harmonere.

Som en utenforstående observatør, synes det som om man har hektet seg inn i en scenariotenkning. En ting er sikkert, den dag det skjer noe, vil det komme som en overraskelse akkurat som i 1940 da klarsynte offiserer trodde på det strategiske overfall, men bare at det ville gjelde noen støttepunkter langs kysten. Ser vi ikke annerledes på situasjonen i dag, vil våre disposisjoner lett kunne lede til at et enkelt russisk fremstøt i nord resulterer i at vi mister både Hæren, og Sjø- og Luftforsvarets evne til å føre strid allerede i første møte. Da sitter vi ganske alene uten forsvarsevne utover hva NATO kan representere. Jeg tror ikke at et slikt scenario vil komme, men noe vil komme som vil kreve noe av vårt forsvar, og det vil komme overraskende. Derfor må vi ha et stort nok landforsvar. Det har vi ikke i dag. 

Noen kan si at da har vi i alle fall viste at vi ville forsvare oss. Det blir feil. Vi skal aldri gi opp overfor anslag mot vår fred og frihet. Aldri!! Vi har verdens mest klare engasjementsregler, dvs Kgl. res. av 10. juni 1949. 

Det var tesen under den kalde krig. Det må være tesen i dag, og vi må stelle oss deretter.