, , ,

Havvind i Norge – miljøkonsekvenser og verdiskaping

Om havvind i Norge. Innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad 19.august 2019 under tittelen » Havvind offshore – et usedvanlig dårlig prosjekt».

I Aftenbladet 12. august mener energianalytiker Thina Saltvedt at «politikerne må gi penger til havvind». I likhet med Eldar Sætre i Equinor mener hun imidlertid at det i dag ikke er lønnsomt å bygge ut havvind i Norge. 
Mange, ikke minst flere norske politikere, vil likevel sette i gang storstilte prosjekt med havvind, med den norske stat som sponsor. Equinor ønsker å «elektrifisere» oljefelt på Tampen, og ber om 2,5 milliarder kroner i offentlig støtte.
Equinors Hywind Tampen som er tenkt å forsyne Gullfaks og Snorre med vindkraft, er et usedvanlig dårlig prosjekt både økonomisk og, ikke minst, miljømessig.
Begrunnelsen for å hevde dette, er blant annet:
·       Vindturbiner til havs vil, tilsvarende som på land, kun levere strøm i deler av tiden, i gjennomsnitt toppen 30-40% av kapasiteten. Gassdrevne generatorer må derfor hele tiden være i drift, for å skaffe strøm når vindturbinene ikke leverer, og for å jevne ut variasjonene i levert vindkraft.
·       Equinor oppgir at Hywind Tampen kan gi utslippsreduksjoner på 200 000 tonn CO2 per år. Dette er kun et tall i det norske utslippsregnskapet, fordi fyringsgassen som spares på feltene, har ingen annen vei å gå, enn å følge med resten av gass-strømmen til markedet og brennes der. Miljøeffekten = 0.
·       Enda verre: Bruk av gass til kraft og varme offshore er langt mer energieffektivt enn den gjennomsnittlige energiutnyttelsen av norsk eksportgass, hvor minst halvparten går til lavverdige oppvarmingsformål. Elektrifisering av offshore installasjoner, enten ved bruk av landstrøm eller havvind, gir negativ miljøeffekt, sett i et større perspektiv enn det norske utslippsregnskapet.       
Et argument for havvind er at dette vil skape grunnlag for en stor ny norsk industri, gjennom erfaringer og kunnskap fra petroleumsvirksomheten. Isolert sett er dette en positiv tanke, men de viktigste delene av et vindkraftverk synes glemt. Gigantiske propeller (vinger) og generatorer produseres utelukkende utenlands, og det er lite sannsynlig at disse delene noen gang blir produsert i Norge. 
Norsk marin industri er imidlertid, i dag, konkurransedyktig innenfor installasjon og vedlikehold av vindkraft til havs, og kan tilby slike tjenester til land som ønsker å satse på vindkraft til havs.
 
Lønnsomheten for havvind, med faste eller flytende installasjoner, er langt fra konkurransedyktig uten betydelige subsidier. Det hevdes at kostnadene senkes år for år, men denne prosessen går stadig langsommere. Dessuten er det et kostnadselement som til stadighet underslås. For levering av ujevn strøm til et stamnett, kreves det balansekraft. Utgiftene til dette bæres i all hovedsak av dem som produserer balansekraft (fossile kraftverk og vannkraft).
 
Aftenbladet «kjenner lukten av et nytt industrieventyr» for havvind, og trekker paralleller til oppstart av norsk vannkraft og petroleumsvirksomhet. Denne samenligningen halter sterkt. Begge disse «eventyrene» ble startet opp uten noen form for subsidier, fordi disse virksomhetene dekket et konkret behov. For petroleumsvirksomheten var det også nærmest «motsatt«, fordi utenlandske oljeselskap måtte bidra til oppbygging av norsk teknologi for å få lisenser.
Politisk styrt industriutvikling bidrar sjelden til realisering av lønnsom og verdiskapende virksomhet. Det er lite sannsynlig at det vil skje denne gangen heller.
Ivar Sætre
Kjell Traa
Torvald Sande
Seniortanken