Om kriterier for etablering av nye kommuner (Publisert i Stavanger Aftenblad 2015.04.09)

De viktigste kriteriene i arbeidet med kommunereformen bør være jordvern, arealplanlegging, oppdragskompetanse og maktbalansen lokalt/sentralt.

Hva er så de viktigste argumentene for en ny kommunestruktur?
De mange, interkommunale selskaper og samarbeid gir økt grad av demokratisk underskudd.
Fagmiljøene er ikke robuste nok til å takle hverken dagens oppgaver eller framtidige enda mer krevende oppgaver.
Det er uforholdsmessig dyrt med så mange kommuner.
De kommunale inntekter med statlige overføringer og skattlegging ut fra hvor en bor, og ikke hvor en arbeider, gir urimelige skjevheter.
Kommunegrensene hindrer optimale løsninger på tvers av flere kommuner.
Det må utvikles en bedre balanse mellom sentralmakt og lokalmakt.
Og hva er de viktigste argumentene mot en ny kommunestruktur?
Dette kan føre til uønsket sentralisering og nedbygging av distriktene
Maktkonsentrasjon.
Større avstand og fremmedgjøring mellom innbyggerne og det kommunale system.
Dagens system fungerer tilfredsstillende.

La oss se nærmere på disse for/mot begrunnelsene:
Demokratisk underskudd kjennetegnes av at beslutninger tas i lukkede rom av et fåtall personer. Dermed tømmes kommunestyrene for politisk innhold. Mye av dette kan trolig løses tilfredsstillende med krav om åpne møter og krav om hvem som kan delta i styrer og råd. Demokratisk underskudd er derfor ikke et avgjørende argument for endring av kommunestrukturen.
Solide fagmiljø er nødvendig. Det kan oppnås ved sammenslåing eller alternativt interkommunalt samarbeid eller avtaler med private aktører. Dette kan derfor ikke være et avgjørende argument for kommunesammenslåing.
Statens fordelingsnøkkel for overføring av penger tar hensyn til by, distrikt og kommunens størrelse og befolkning slik at målet om best mulig likhet kan oppnås. De kommunale skatteinntekter avgjøres av hvor en bor ikke hvor en arbeider. Og spørsmålet er hva slags perspektiv kommunen har på beslutningene – er det sin egen kommunes ve og vel, eller er det nabokommunens?
De underliggende økonomiske drivkrefter for den enkelte kommune kan derfor ikke gi de beste beslutninger for hele regionen.
Vern av dyrkbar jord virker utsatt for et stadig økende og nærmest uimotståelig press innenfor den enkelte kommune. Dette må nødvendigvis løses på tvers av dagens kommunegrenser. Men kommunegrensene blokkerer trolig for optimale løsninger av arealplaner og samferdsel på tvers av flere kommuner.
Som eksempel har vi her i regionen sett at Gandsfjord bru høres ut som en ren Sandnes-sak. Men det er vel så mye en region-sak.
Staten har lett spill i forhold til de mange og til dels små kommune. En bedre balanse i styrkeforholdet mellom sentralmakt og lokalmakt vil styrke lokaldemokratiet.

Da er det spørsmål om hvilken vekt argumentene mot kan ha?
Sentraliseringseffekten kan vanskelig avvises. Men den kan motvirkes betydelig ved en oppdeling i hensiktsmessige «kommune-/bydelssentra». Til gjengjeld vil dette ha en kostnadskonsekvens.
Det er neppe tvil om at det er en risiko for både sentraliseringseffekt, følelse av svekket selvbestemmelse, avstand og fremmedgjøring. Dette er tunge argumenter mot endring av kommunestrukturen.

Men er de så tunge at de oppveier argumentene for endring?
De viktigste kriteriene i et langsiktig perspektiv er etter vår vurdering: Jordvern, arealplanlegging, oppdragskompetanse og maktbalansen lokalt/sentralt.
Disse kriteriene kan vanskelig oppfylles i dagens kommunestruktur. Dersom Senterpartiet legger vekt på dette langsiktige perspektivet, kan det trolig spille en nøkkelrolle i endringsprosessen.
Her i regionen kan kanskje planene om nytt rådhus i Sandnes få en større betydning enn først tenkt?

Hjalmar Inge Sunde
Ivar Sætre
Åsleik Rannestad

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *