Om drosjers muligheter for å konkurrere i delingsøkonomien (Publisert i Stavanger Aftenblad 2015.06)

Transport behovet i regionen er stort. Veisystemet er overfylt med privatbiler store deler av døgnet. Samtidig melder Kolumbus om nedgang i passasjerantall og økning i priser. Og det kan til tider observeres drosjer i lange ventekøer. Kollektivtrafikk som skal ivareta reisebehovene, er vel knapt mulig på en kostnadsmessig forsvarlig måte.
Kjennetegn på drosje er gjerne 1 bil, 1 sjåfør og 1 passasjer. Det er vel det minst kollektive transportmiddel vi har. Kan dette endres i retning av at drosje virkelig kan bli en effektiv bidragsyter til forbedret kollektivløsning? Det er diskusjon om antall løyver: For mange sier drosjenæringen, det blir for mye venting på tur, for lange dager, for dårlig lønnsomhet osv. Men det er samtidig noe merkelig, for når en ser på stimen av biler morgen, middag og kveld her i distriktet, må i alle fall behovet for transport være enormt.
Drosjenæringen er vel det eneste yrket som er regulert ved et løyvesystem – med politiske vedtak av antall løyver. For andre yrker som eksempelvis elektriker, rørlegger, snekker, revisor er det veletablerte kvalifikasjonsordninger og autorisasjoner. Og eksempelvis en elektriker med kvalifikasjon og autorisasjon kan etablere seg uten løyve og uten vedtak i en politisk nemnd. Kan en lignende ordning også tenkes for drosjesjåfører? I stedet for løyve etableres et system med autorisasjon dvs. med bestemte kvalifikasjonskrav og kvalitetskrav for både sjåfør og kjøretøy. Og med dette som grunnlag, så kan vedkommende kjøre drosje uten politisk vedtatt løyve.
Dette bør kunne føre til en viss kreativitet i drosjenæringen. Det kan forhåpentligvis utvikles andre drosjetilbud enn det tradisjonelle. Drosjene her i landet ligger trolig i verdenstoppen på elektroniske betalingssystem. Kan den kompetansen utvikles til å skreddersy fleksible «minibussruter»? Et tastetrykk eller to så kommer drosjen og har samtidig tatt med 3-4-5 andre som skal samme vei. Og hva med ordninger for transport til eksempelvis Forusområdet med flere personer i samme drosje? Og hva med drosjer som det er lett å stige inn og ut av selv om en har med seg en reisebag? Og hva med markedsføring av ulike drosje tilbud? Og kanskje det endatil kan bli priskonkurranse?
Men det ser ut til at det gamle løyvesystemet blokkerer for både kundefokus og nytenkning om drosje som bidragsyter til forbedret kollektivløsning. Men tiden er overmoden for nye løsninger om drosjenæringen og da bør næringen selv gis mulighet og inspirasjon til nytenkning.
Kunden og ikke drosjeløyvet må være det sentrale. Kan det tenkes at Stavangerregionen får en prøveordning der en går bort fra løyvesystemet og over til et sertifiseringssystem? Da må sertifiseringskravene til bil og sjåfør være tydelige og kunne følges opp. Målet må være at folk i mye større grad enn nå foretrekker drosjer og buss for å løse sitt lokale transportbehov. Men da må drosjetransport framstå effektivt og vesentlig rimeligere enn i dag.
For Seniortanken
Ivar Sætre
Åsleik Rannestad