Luftslott og det grønne skiftet i Longyearbyen
Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 24.april 2021 under tittelen «Luftslott og grønt skifte i Longyearbyen».
Innlegget ble senere publisert den 2.mai 2021 i Svalbardposten.
********************************
Siri M. Kalvig presenterer i sin kronikk i Aftenbladet 20. april (Verdens øyne er rettet mot Svalbard), både urealistiske forventninger om ny energiforsyning og «dommedagsprofetier» om byggverk som vakler, på grunn av permafrost som smelter.
«Myte» at klimaendringer ødelegger bygninger i Longyearbyen
Dette kom fram i en rapport i 2017, om bygging og forvaltning på Svalbard i et langsiktig klimaperspektiv.
Da «frøfestningen» (Frølageret) «brast», som Kalvig dramatisk skriver, så skyldtes ikke det klimaendringer, men at tilgjengelige kunnskaper om fundamentering på permafrost ble neglisjert. Dette førte til at Stortinget i 2018 måtte bevilge 218 millioner ekstra til frølageret, for å rette opp byggetabben.
Tilsvarene problemer gjelder også for annen bebyggelse i Longyearbyen, hvor utførelsen ikke er tilpasset hensynet til permafrost, dagens klima og klimaendringer.
Longyearbyen må fortsatt ha stabil og robust forsyning av strøm og varme
Kalvig skriver entusiastisk om muligheten for en fremtidig energiforsyning, basert på solceller, batterier og termisk lagring. Det er Store Norske som står bak disse eksperimentene, med oppdrag til Kverneland Energi for rundt 8 millioner (som Store Norske neppe har dekning for, fra egne midler).
Regjeringen har heldigvis allerede landet på som hovedalternativ, at Longyearbyen skal få et nytt kraft/varme-verk basert på naturgass eller pellets som brensel. Det er en klok beslutning, som gjør det mulig å videreføre en stabil forsyning av strøm og varme.
Mulighet for karbonfri energiforsyning
Et kraft/varme-verk basert på forbrenning av fossilt eller biobrensel, vil uansett ha utslipp av CO2, men ved biobrensel vil energiverket kunne klassifiseres som klimanøytralt i et utslippsregnskap.
Et alternativ til å bygge et nytt energiverk i Longyearbyen, kan være å konvertere nåværende
energiverk, som fortsatt trolig har minst 10 -15 års levetid igjen, til fyring med pellets eller biokull. Derved kan en kjøpe seg tid for å kunne etablere en 100% karbonfri energiløsning.
I klartekst betyr det å se på muligheten for å anskaffe neste generasjon småskala kjernekraft, etter modell av det som nå planlegges for arktiske strøk i Canada og ikke minst det som Finland har på gang.
Innenfor et tidsvindu på 10 -15 år med fortsatt drift av det nåværende energiverket, er det tid nok til å utrede, planlegge og anskaffe en småskala reaktor, for produksjon av damp, og videre til karbonfri strøm og varme.
Et slikt initiativ vil kunne sette Svalbard på kartet som et virkelig karbonfritt samfunn, eller skal vi bare vente på at russerne ankrer opp et flytende atomkraftverk i Barentsburg og at Longyearbyen får strøm derfra?
Seniortanken
Kjell Traa, Torvald Sande, Jostein Soland, Hjalmar Inge Sunde, Ivar Sætre