Mot stupet på første klasse?

Om næringsvirksomhet, energi og bruk av oljepenger

Norske aviser, ikke minst Aftenbladet, har nesten daglig artikler og innlegg om det grønne skiftet. Svært mange, men langt fra alle, mener dette er nødvendig for å hindre en katastrofal global oppvarming.

I Norge argumenteres det i første rekke for to tiltak som skal redde verden:

• nedlegging av norsk petroleumsvirksomhet for å redusere utslipp av CO2
• satsing på havvind (landvind er alt ute) for å erstatte arbeidsplasser og skape ny eksport

Nordmenn har aldri hatt det så godt som i dag. De fleste er enige i det. Men få nordmenn er klar over i hvilken grad rikdommen skyldes norsk olje og gass. Over statsbudsjettet brukes det i 2019 rundt 250 milliarder kroner fra Oljefondet. I tillegg er i størrelsesorden 200.000 arbeidstakere knyttet til petroleumsvirksomheten. Disse lønnes hovedsak direkte eller indirekte av oljeselskap, som får sine inntekter fra eksport av olje og gass. Dette tilsvarer rundt 200 milliarder kroner, som går direkte inn i den norske økonomien. Totalt brukes det i 2019 ca. 450 milliarder kroner fra olje- og gassvirksomhet i norsk økonomi, og som spres på forskjellig vis til alle norske innbyggere. I gjennomsnitt betyr det at hver eneste nordmann «tjener» 80.000 kroner på petroleum, og en gjennomsnittsfamilie over 300.000 kroner. Pengene som kommer direkte fra Oljefondet, rundt 50.000 kroner per innbygger, kan betraktes som en skattefri gave, da den går til alle.

Ettersom Oljefondet i dag er på rundt 9000 milliarder kroner, kan vi fortsette med dette i alle fall i 40-50 år, såfremt ikke fondet kollapser. Nordmenn kan antakelig også klare seg på overføringene alene, ved en kraftig innstramming av livremmen. Men det er det nok ikke mange som vil.

En full nedlegging av petroleumsvirksomheten vil kreve at det skapes 200.000 nye arbeidsplasser. Det er en nesten uoppnåelig oppgave. Men intet er umulig. Arbeidsplassene må imidlertid være verdiskapende og gi overskudd. At norske lønninger i gjennomsnitt er ver 50% høyere enn i land vi i første rekke konkurrerer med, representerer enda en terskel vi må over. De som går for dette alternativet, har få konkrete svar. Det er i dag mest høyttenkning uten realiteter, og de fleste har antakelig aldri skapt en eneste arbeidsplass.

Svært mange av de som ivrer for den grønne bølgen, mener nå at satsing på havvind er tingen. Landvind har fått betydelig motbør. Det er selvsagt mulig å skape eksportinntekter fra bygging av vindkraft til havs. Men en stor del av investeringene til dette ligger i de enorme vingene og generatorene. Ingen av disse produseres i Norge, og vil antakelig ikke gjøre det i overskuelig fremtid. Utnytting av norske ekspertise i marine operasjoner for installasjon av vindmøller til havs, kan på kort sikt gi gode inntekter. Men som fremtidig eksportindustri er det usikkert. Alt dette kan overføres til andre, med lavere kostnader.

Et annet, dagsaktuelt, forslag er å etablere anlegg for havvind på norsk sokkel for eksport av strøm. Forslaget fremmes av personer som er fullt klar over at havvind i dag ikke er konkurransedyktig med andre energiformer. Den er i dag avhengig av subsidier i størrelsesorden 1 krone per kWh, og det vil gå lang tid før kostnadsreduserende tiltak kan rette på det. Først da blir det eventuelt overskudd av virksomheten. Men det er flere hindre. All vindkraft i Norge nyter i dag fordel av tilgang til det norske kraftnettet, med betydelige direkte og indirekte stønader. Det synes meget vanskelig å skaffe en full oversikt over hva dette betyr for norske strømkunder, som egentlig betaler for gildet gjennom høyere nettavgifter. Den svenske sivilingeniøren Lars Bern har indikert at for vindkraft på land utgjør den indirekte subsidieringen i størrelsesorden 15-30 svenske øre/kWh. 

Det er lite sannsynlig at eksport av norskprodusert kraft fra havvind noen gang vil bli regningssvarende for Norge. Dersom bedrifter likevel ønsker å satse på dette, bør det skje uten noen form for subsidier. Bruk av det norske strømnettet må kun tillates etter forretningsmessige prinsipp. 

Norge har i liten grad behov for ny kraft fra fornybare kilder, og kan eventuelt skaffe denne gjennom energiøkonomisering og ny utbygging eller effektivisering av vannkraft.

Det bør selvsagt satses på energiforskning, spesielt nye energiformer. I denne forbindelse er det nærliggende å peke på kjernekraft. Her har Norge lange tradisjoner på Kjeller og i Halden, og dessuten betydelige ressurser av det radioaktive grunnstoffet Thorium. Antakelig er kjernekraft det eneste som kan erstatte fossil energi på verdensbasis.

Fremtidens Norge bør i større grad enn i dag satse på et næringsliv som dekker norske behov, og med en balanse mellom eksport og import. Det er mulig å bruke Oljefondet til dette, og unngå at landet blir en nasjon av rentenister. Da kan landet unngå å havne på kanten av stupet.

Ivar Sætre, Kjell Traa, Torvald Sande, Hjalmar Inge Sunde, Egil Harald Grude

Seniortanken