Om termisk virkningsgrad ved bruk av gass (Publisert i Stavanger Aftenblad 2015.06.15)

I debattspalten 12. juni gjør Svend Øvrebekk et forsøk på «utdype» det jeg hadde som replikk i Aftenbladet 8. juni, ved å proklamere i tittelen: «Jo, gass til oppvarming kan være bra». Som «bevis» for dette skriver han at ved direkte bruk av gass til oppvarming er virkningsgraden ca. 90 prosent, mens virkningsgraden for et gasskraftverk av den typen som står på Kårstø til sammenlikning er ca. 60 prosent.
Beklager Øvrebekk, men du er på ville veier igjen; så vidt jeg husker har du også skrevet om det samme tidligere.

Begrepet «virkningsgrad» er uklart for mange og skyldes sammenblanding av definisjoner.
Når virkningsgraden ved gassfyrt oppvarming er ca. 90 prosent, snakker vi om fyringsvirkningsgrad.

Når virkningsgraden for et gassfyrt kraftverk oppgis til ca. 60 prosent, snakker vi om termisk virkningsgrad (slik den er definert ut fra varmelærens 2. hovedsetning).
Termisk virkningsgrad, dvs. den reelle energiutnyttelsen av et brensel, er bestemt ut fra hvor stort temperaturfall som utnyttes, på samme måten som fallhøyden i vannkraft bestemmer hvor mye energi som kan hentes ut fra en gitt vannføring.

Mens temperaturfallet i et gasskraftverk kan være rundt 1000 grader C, blir temperaturfallet som utnyttes ved romoppvarming lik forskjellen mellom inne -og utetemperatur (for eksempel 20 grader C).

Den termiske virkningsgraden ved gassfyrt oppvarming blir derved kun en brøkdel (6-7 prosent) av den termiske virkningsgraden for et stort gassfyrt kraftverk.
Konklusjonen er at gass anvendt til strømproduksjon er det suverent beste alternativet vi har, mens gass til direkte oppvarming er desidert dårligst.

Kjell Traa
Seniortanken