NORDISK SAMARBEID OM UTENRIKS- OG SIKKERHETSPOLITIKK

Er det på tide på nytt å diskutere et nærmere nordisk samarbeid om sikkerhet? Dette innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 28.mars 2018, under tittelen “Er tiden moden for en nordisk forsvarskommisjon“.

Mye prat, lite handling
Helt siden forhandlingene om et skandinavisk forsvarsforbund i brøt sammen mot slutten av 1940 tallet, har ideen fortsatt å ulme i mange miljøer. Under den kalde krig ble det mindre blest om dette. Etter at Sovjetunionen brøt sammen, har ideen vært luftet både på politisk og militær side. Ser vi på resultatene, så har de stort sett uteblitt. Det har blitt mye prat og lite handling. Mellom Norge og Sverige har de mange forsøk uten resultater resultert i både skuffelse og sinne, spesielt på svensk side. Her kan nevnes de norske valg av kampfly, nye ubåter og artillerisystemer hvor svenskene kanskje med en viss rett kunne ha tro på et større samarbeid på det militære område.

Regionalisering av sikkerhetspolitikken
Etter den kalde krig kom der bevegelse i gamle motsetninger og utfordringer. Uroen i det tidligere Jugoslavia og i Mellom-Europa tok seg opp og skapte ny usikkerhet som forfølger oss i dag. Sammen med de store flyktningstrømmer fra Tyrkia og over Middelhavet endret disse forhold den sikkerhetspolitiske situasjon på NATOs sydflanke på en grunnleggende måte. I Mellom-Europa ga utviklingen på Krim og Øst-Ukraina utfordringer for NATO som var helt ulike tidligere utfordringer. I nord kom forsvars- og sikkerhetspolitikken til å greie seg om et revitalisert Russland hvor Finnland og Norge grenset direkte til Russland og hvor de baltiske land fant seg klemt mellom moderlandet Russland og Kaliningrad. De nordiske lands sikkerhetspolitikk ble på kort tid langt mer kompatibel og ulik resten av NATO.
Felles for Sverige, Norge og Danmark var svært store reduksjoner av forsvarsmakten. Finnland valgte en noe annen retning.

Ny bevegelse i nordisk samarbeid om sikkerhets- og forsvarspolitikk.
Utviklingen i nord har gitt ny dynamikk i spørsmålet om finsk og svensk deltakelse i NATO. Teknologiutviklingen og prisene for nytt forsvarsmateriell blir en stadig større utfordring for små land som skal erstatte gammelt materiell med nytt, og i en mengde som overstiger den kritiske grense for å være meningsfullt. Landene har store vanskeligheter med å øke forsvarsbudsjettene etter de forholdsmessig store reduksjoner etter den kalde krig. Interessen for et nordisk forsvarssamarbeid har av disse grunner fått en ny giv, men nå som et supplement til NATO. Vi tilstreber større forsvarsevne og ønsker NATOs oppmerksomhet. Et tettere nordisk sikkerhets- og forsvarssamarbeid kan heve terskelen for bruk av militærmakt i nord.
2009 ble et viktig år. Thorvald Stoltenberg overleverte 13 forslag til de nordiske utenriksministre i 2009. Forslaget støttet seg på et arbeid som forsvarssjefene i Finnland, Sverige og Norge hadde iverksatt. Siden har andre forslag kommet. NORDEFCO, et nordisk samarbeid om forsvarspolitikk, kapasiteter og operasjoner som inkluderer Norge, Sverige, Finland, Island og Danmark ble signert 4. november 2009. Fem nordiske ministre avga en felleserklæring i april 2015. Den finske forsvarssjef kom med svært nytenkende tanker i foredrag i Oslo Militære Samfund. Kanskje ennå viktigere, flere av våre partier fikk formuleringer om nordisk samarbeid inn i sine partiprogrammer. Resultater av arbeidet har begynte å gjøre seg gjeldende, men som alltid begrenses tiltak på grunn av manglende finansiell dekning.

Hva nå?
De mange initiativ og ideer som er iverksatt eller lansert, utgjør til sammen en bank av mulige ideer. Det er på tide å summere opp hvor vi står og stake ut en realistisk vei videre. Honnørord har det vært nok av, men når tiltak kolliderer med landenes suverenitet, selvbestemmelse, økonomiske virkelighet og kultur basert på deres ulike geografi, oppdager man at hindrene er høye og vanskelige. Her er det ikke snakk om “smådjevler i detaljene”. Derfor børster vi gjerne støv av Stoltenbergs 13 forslag som ideer om en slags “små skritts politikk”.
I Norge har vi gode erfaringer med forsvarskommisjoner. Kanskje kan tiden være inne for en nordisk forsvarskommisjon som drøfter gjennom hele sakskomplekset på en lidenskapsløs måte og fremmer mulige veier videre innen en NATO/EU ramme. Det kan bane vei for en utvikling som fikk en brå slutt ved forhandlingene om et skandinavisk forsvarsforbund 1948-1949.

Seniortanken

Hjalmar Inge Sunde, Gunnar Berge, Jostein Soland, Torvald Sande, Kjell Traa, Njål Kolbeinstveit, Ivar Sætre, Åsleik Rannestad