Dette innlegget, om Norges forhold til EU, ble publisert i Stavanger Aftenblad den 26.april under tittelen «Nå må vi igjen tenke på EU».

Etter at Norge to ganger sa nei til EU-medlemskap, sitter det langt inne å forsøke seg på en ny folkeavstemming. Og hvordan kan vi noen gang bli sikre på at medlemskap er et riktig valg? Det vil alltid være grobunn for partier som vil ha programfestet nei til EU som et viktig grunnlag for sin eksistens. Innen EU vil det alltid være diskusjon om «beste politikk». Det vil derfor ikke være vanskelig å finne argumenter mot EU fra EUs egne debatter. Resultatet er at Norge to ganger har sagt nei til å delta i Europas største og mest suksessfylte fredsprosjekt noensinne.

Uten stemmerett

Vi har sett hvordan EU har mestret utfordringer. Euroen er i dag en verdensvaluta. Den var spådd en tidlig død av norske EU-motstandere. EU har utvidet seg. Schengen-avtalen var tidligere bare en drøm. Kun Storbritannia har trukket seg ut. Eksempelet frister ikke andre land til gjentakelse. EU har vært en pådriver hva angår miljøet i alle dets fasetter. De vanskelige avtaler om fiske har EU mestret og skapt orden gjennom omforente og gode prosesser. På en hel rekke områder har vi sett det samme skje. Tusenvis av EU-direktiver og regler er godkjent av Stortinget gjennom årene. Felles for disse, er at vi ikke har hatt noen innflytelse på utformingen. Gjennom vår nest-beste løsning, EØS-avtalen, er vi blitt en del av EU-Europa uten at vi har hatt noen som helst innvirkning på politikken.

Paradokser

Hvorfor ble det slik? Ved siste folkeavstemming merket vi oss at vi ikke ville være medlem av en miljøsinke som EU. I dag driver EUs miljøregler også Norge fordi de kort sagt er bedre.

I 1994 ville vi ikke inn i rikmannsklubben EU. I dag er det Norge som representerer rikdommen. Før sa vi nei ut fra noen sentrale premisser. I dag sier vi fortsatt nei selv om innholdet av premissene er snudd på hodet. Der er ikke alminnelig logikk i dette. Vi fikk en lærdom som ensomt land i forhold til China som det tok år å sortere ut. Når praktisk politikk, logikk og fornuft burde tilsi medlemskap, så holder vi fortsatt standhaftig fast på vårt utenforskap. Der finnes trolig få andre grunner til denne situasjon enn at vi lar oss styre av følelser, av å være en utkant, at vi vet hva vi har og at vi ser med dyp skepsis på forandringer.

Trygghet

Vi er imidlertid ikke så trangsynte som overnevnte skulle tilsi. Vi er charter-medlem i NATO. Vi stoler på NATO. Vårt medlemskap har gitt oss trygghet og er vel forankret i vårt folk. Vi har holdt forsvarsutgiftene nede og har kunnet brukt penger på utvikling av landet. Vi er internasjonale i vår sikkerhetspolitikk, men ikke hva angår EU. Dette er heller ikke logisk. Gjennom vårt NATO-medlemskap har vi sett hvordan selv et lite land kan ha innflytelse i en gigantisk allianse. Vi har også bidradd positivt gjennom FN, som medlem av sikkerhetsrådet og gjennom mekling mellom stridende parter, enten det gjelder Midtøsten, Afghanistan eller Guatemala for å nevne noen. Vi viser at vi kan oppnå resultater. Hvorfor ikke også vise dette innen EU som er den organisasjon som berører oss mest? EU representerer fremtidens Europa.

Følelser

Hva skal så til for å bearbeide følelser slik at vi med rimelig sikkerhet kan gå nok et skritt på folkeavstemmingsveien? Vårt land er ikke som i 1994. Vi har forandret oss, og Europa har forandret seg og oss. Hva angår beredskap, dvs. evnen til å takle det ukjente, er EU mange skritt foran oss. Pandemien ga et eksempel på dette. Vaksinetildelingen var en gest fra EU, ikke noe vi hadde planer for selv. Energisituasjonen i Europa vil løses. Vi kan ikke tenke oss hvordan denne situasjonen kunne vært håndtert uten EU. Så kom krigen igjen til Europa. Først gjennom hendelsene på Krim i 2014 og så i fullskala i år. NATO og EU har reagert kontant og med styrke, men også med klare begrensninger på hva som kan gjøres og ikke kan gjøres. De

baltiske land priser seg lykkelige over både EU og NATO-medlemskap. EU-landene Finland og Sverige har igjen seriøse tanker om NATO-medlemskap. Men hva med NATO-landet Norge og EU? Krigen fordrer nytenking for flere, ikke minst Norge. Går Finland og Sverige med i NATO, så står Norge igjen som land hvor følelser styrer politikken, mens Europa ellers både forholder seg til en utvikling av demokrati og geopolitikk hvor realitetene krever samordning og avveininger uten vår egen stemme. Tiden er inne til å drøfte vår plass i fremtidens Europa.

Utfordringen

Det kan fremstå som ganske håpløst å reise en ny EU-debatt når motstanden er så bastant. Men det er også en politisk oppgave å påvirke folkemeningen. Da må noen våge å stikke hodet fram. Men det ville jo være et paradoks om det er vi eldre som er de eneste som viser interesse for saken. Uten forpliktende internasjonalt samarbeid makter vi ikke å løse de mest fundamentale utfordringene som ligger foran oss. Alle berøres av disse, men først og fremst de unge.   

Hjalmar Inge Sunde, Gunnar Berge, Egil Harald Grude, Jostein Soland, Kjell Traa, Njål Kolbeinstveit, Torvald Sande