Om behovet for å øke produktiviteten i Norge, for å kunne opprettholde velferdsstaten, og dekke fremtidige økte utgifter. Publisert i Stavanger Aftenblad 16.februar 2018, under tittelen «Produktiviteten må opp, både offentlig og privat!«. 
På Solamøtet nylig ble det vist hvordan produktiviteten i Norge har falt i de siste år og nå er tilnærmet null. Dette er alarmerende.
Økt effektivitet er ikke å løpe raskere, men å jobbe smartere og dessuten med de rette tingene. Historien om det moderne Norge dreier seg om dette. Ved systematisk å utvikle nye arbeidsmetoder og endre rammebetingelser slik at ressurser flyttes dit behovet er størst, har produktiviteten kontinuerlig økt. Dette er mye av grunnlaget for den eventyrlige bedring i materielle standard, som karakteriserer de vestlige industriland.
I hovedsak har denne utviklingen vært til beste for menneskene, men har også ført til konsekvenser som truer velferden for de som kommer etter oss. Det er en økende erkjennelse at kursen må korrigeres.
En del av svaret ligger i å utnytte de tilgjengelige ressurser mer effektivt, både i privat og offentlig sektor. Senere års stagnasjon er ekstra bekymringsfull også sett i lys av at vi stadig bli flere eldre i forhold til yrkesaktive.
Nøkkelen til et godt resultat ligger i samspillet mellom det offentlige og det private. Hele tiden vil det finnes en gjensidig avhengighet. Næringsliver er helt avhengig tidsmessig infrastruktur i vid forstand. Her er utdanning, barnehager, forskning, kultur av like stor betydning som gode kommunikasjoner i form av veier, jernbane, havne og flyplasser. Gjenytelsen vil bestå i at næringslivet bringer fram de økonomiske ressursene til finansieringen både av dette og velferden ellers.
I vårt land er mobiliteten generelt sett god. Det skyldes ikke minst sjenerøse støtteordninger og inntektssikring overfor de som rammes av omstillinger. Dermed motvirkes innelåsing av ressurser i virksomheter som kaster lite av seg. Nye tiltak som kan lette inngangen på arbeidsmarkede for ungdom og vanskeligstilte grupper må overveies. Om dette øker yrkesdeltakingen styrker det også den ”samfunnsmessige produktiviteten”.
Det følger av den arbeidsdeling som er mellom offentlig og privat virksomhet at det vil være enklere å opprettholde og å bedre produktiviteten i private virksomheter enn i det offentlige. Om virksomheten ikke er lønnsom blir arbeidsplassene lagt ned. De som da ikke makter å skaffe seg nytt arbeid blir statens ansvar. Selv om dette i mange tilfeller er brutalt for de som rammes er det samtidig en drivkraft for nødvendige omstillinger. Om ønskelig vil den produksjonen som faller bort lett kunne erstattes av andre private, eventuelt ved import fra utlandet.
Mesteparten av de tjenester som det offentlige står for kan ikke uten videre erstattes av andre. Det meste må dessuten skaffes til veie der folk bor. Likevel er det stort rom for effektivisering av offentlig tjeneste- og vareproduksjon.
Et virkemiddel – som også har fått større omfang de seinere år – er konkurranseutsetting. Dette er politisk omstridt, men det betyr ikke et det er uten positive sider. Det vil kreve betydelig styrking av kompetanse i offentlig sektor til effektiv styring av kontrakter/ avtaler for å sikre tilsiktet kvalitet. Forvaltning og annen tjenesteyting kan også i betydelig grad effektiviseres ved å ta i bruk moderne teknologi. Økende omsorgsbehov som følge av økt levealder og flere eldre kan i noen grad møtes ved hjelp av tilrettelegging og bruk av teknologi, slik at folk kan bli boende i sine egne hjem selv i høy alder og med betydelig pleie- og tilsynsbehov.
Til slutt er det helt på det rene at det ligger store gevinster i strukturelle endringer når det gjelder kommune- og fylkesinndelingen. Et paradoks er det at det størst potensial for effektiviseringsgevinst ligger i de fragmenterte bysamfunnene. Gevinster opp mot 20 pst. har vært antydet. Det arbeidet som har pågått de senere årene dokumenterer at en neppe kommer lengre uten at regjering og stortinget tar større ansvar for at høyst nødvendige endringer blir gjennomført. Vi kan ikke lengre hindres av snevre lokaleinteresser og stemningsbølger. Det er da også staten som tar hovedansvaret for finansieringen av den stadig ekspanderende kommunesektoren. Da kan ikke den samme stat frigjøre seg fra ansvaret for at ressursene som stilles til rådighet brukes effektivt.

Seniortanken
Gunnar Berge, Åsleik Rannestad, Njål Kolbeisntveit, Kjell Traa, Torvald Sande, Ivar Sætre, Jostein Soland , Hjalmar Inge Sunde