Reformen som havarerte

Dette innlegget er forsøkt tatt inn i Stavanger Aftenblad ved flere anledninger, men uten resultat. Innlegget er en kort oppsummering av prosessen med ny kommunereform som har foregått over flere år, og som er foreløpig avsluttet.

Det økonomiske handlingsrommet vi trenger for å sikre og utvikle velferdsstaten, er i ferd med å bli bruk opp. Regjeringens egen «Perspektivmelding» dokumenterer det på en god måte. Fire alternativ listes opp for å fylle gapet: Økt effektivitet og mer rasjonell bruk av offentlige ressurser fremheves som de mest aktuelle. 

Når mindretallet bestemmer…

«Produktivitetskommisjonen» har dokumentert at det kan være mye å hente i en helhetlig kommunereform. Gjennom mange år er det brukt omfattende ressurser for å få til endringer. Men lite er oppnådd. Det er nesten slik at kommune-Norge framstår som mer fragmentert etter at arbeider startet enn før. I tillegg har vi fått en regionalisering i Norge som i beste fall kan betegnes som merkverdig.

   Hvorfor er det blitt slik? En helt åpenbar forklaring er at en har overlatt til mindretallet å bestemme. Når de som går saktest bestemmer farten, går det sjelden fort.

   Det famøse vedtaket i Stortinget i juni 1995 legger fremdeles en klam hånd over hele prosessen. Nasjonalforsamlingen bestemte seg da for å abdisere ved å vedta følgende: «Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyre eller innbyggerne i en folkeavstemning, har gått mot kommunesammenslutning.»

   Stortinget og Regjeringen bestemmer hvilke oppgaver kommunene skal ha. Det følger naturlig av dette at da må de også kunne bestemme hva som er en hensiktsmessig kommuneinndeling.

Helhetlig politikk

Dette handler ikke om demokrati eller ikke, men hvilket demokratisk nivå som skal foreta de mest helhetlige samfunnsmessige avveininger – til beste for hele befolkningen.

   I «Granavolden-plattformen» sier regjeringen at kommunereformen må fortsette, gjennom positive insentiver og verktøy for gode lokale prosesser.

   Vi er redde for at dette forblir tomme ord så lenge sentrale myndigheter ikke er villige til å vise handlekraft. Det er ikke nye utredninger som trengs, men at det nå tas grep.

   Det viktigste virkemidlet for å styrke det kommunale sjølstyre er å gi kommunene mulighet til i større grad å ta hånd om oppgavene selv. Fordi mange av våre kommuner i dag er så små – og med synkende folketall – må staten inn å styre selv de minste ting. 

Generalist-kommuner

Vi bygger på prinsippet om generalist-kommunen. Det betyr at alle kommuner skal ha ansvar for de samme oppgavene. Det gir som resultat detaljstyring ikke bare overfor de små, men også de store. En illustrasjon på det er at finansieringen i liten grad bygger på egne skatteinntekter, men overføringer via staten. I størrelse er de på linje med overføringene fra oljefondet. Det gir få insitamenter til næringsutvikling og verdiskaping. 

   Debatten om kommunestruktur har en tendens til å dreie seg om de små distrikts-kommunene. Det er viktig nok, men sannheten er at det er i store fragmenterte bysamfunn de store gevinstmulighetene ligger. Og her er det mulig å organisere driften slik at det innbyggerne har behov for av tilbud i hverdagen, kan legges nær der folk bor, mens en kan sentralisere og effektivisere øvrig virksomhet – tekniske tjenester osv.

Hensiktsmessig organisering

Slik områdeorganisering skjer jo allerede i en viss grad, spesielt i Oslo og en del andre byer. Innbyggerservice legges ut til bydelene, med egne budsjetter og selvstendige styringsorganer. Det er slett ikke slik at nærhet behøver å bli borte selv om kommunene blir større. Det er hele tiden spørsmål om hensiktsmessig organisering.

   Samfunnet er ikke statisk. Vi går inn i en tid med store demografiske endringer. Det blir stadig flere eldre i forhold til antallet yrkesaktive. Omsorg er kostnads- og personellkrevende. Moderne teknologi kan hjelpe oss med å håndtere denne formidable oppgaven. Det ligger i sakens natur at vi trenger enheter av en viss størrelse til å håndtere også en slik tilpasning.

   Det samme gjelder de miljø- og klimamessige utfordringene. Også her forutsettes det at kommunene tar ansvar. Det vil kreve betydelig innsats.

Effektiv ressursbruk  

Offentlig ressursbruk har også en viktig moralsk side. Vi ser innenfor privat sektor hvordan en må anstrenge seg hver dag for å få endene til å møtes. Hvordan kan kommunene som finansierer sin virksomhet med skatter og avgifter, forsvare lite effektiv ressursbruk? Og ikke minst: alle som ser behovet for hele tiden å kunne tilby innbyggerne tidsmessige tjenester, bør være opptatt av at det skjer på en rasjonell måte. Om ikke det skjer, vil jo de som ønsker å konkurranseutsette og å privatisere få et saklig argument for å gjøre det.

   Det beste vern om offentlige tjenester er at de fungerer effektivt. Det er ikke mulig uten å endre dagens kommunestruktur.     

Seniortanken 20. februar 2019

Gunnar Berge

Ivar Sætre

Kjell Traa

Hjalmar Inge Sunde

Njål Kolbeinstveit

Torvald Sande

Egil H. Grude

Jostein Soland