Seniortanker om “lykkeland”- idyllen som brast
Om norsk oljevirksomhets videre utvikling og konsekvenser av en eventuell beslutning om å trappe ned virksomheten.
Hilde Øvrebekk skriver under “Meninger” i Aftenbladet 7. februar om sprikende oppfatninger om norsk oljevirksomhet.
“Penger er ikke nok”, skriver hun, med henvisning til Equinors solide resultat for 2018 – flere ungdomspolitikere krever stans i oljeleting og en “First House”- partner raljerer over omdømmet til oljeindustrien.
Det norske velstandsunderet
Norsk olje -og gassvirksomhet har vært en enestående suksesshistorie, fra en sped begynnelse for nær 50 år siden. I sum et resultat av kloke politiske beslutninger, utvikling av grensesprengende teknologi og rekordstor verdiskaping.
At vi også har hatt en god porsjon flaks, må ikke underslås, for eksempel i perioden 2012-16, med samtidig høy produksjon og oljepris, som resulterte i at verdien av Oljefondet virkelig skjøt fart.
I dag kan vi lese at Oljefondet har passert 8700 milliarder kroner og sannsynligheten er stor for at det vil fortsette å legge på seg i årene som kommer.
“Norges evige rikdom”, som Arve Johnsen formulerte seg, allerede den gang da verdien av Oljefondet var på rundt 2000 milliarder.
Oljealderen har totalt forandret Norge, fra å være et middels utviklet samfunn idustrielt og økonomisk, til nå å befinne seg på verdenstoppen i velstand, til glede både for egen befolkning og som bistandsyter til verdenssamfunnet.
Idyllen slår sprekker
Oljevirksomheten i Norge er satt under press, både fra miljøvernorganisasjoner, politikere og opinionsdannerere innenfor media. Kronargumentet er at oljeutvinning er på kollisjonskurs med klodens klima og derfor fremsettes blant annet krav om stans i all letevirksomhet.
Oljeindustrien rammes også av sviktende omdømme, som i noen grad er selvforskyldt, i form av litt for vulgær lobbyisme og (som eksempel), Equinors nylige “grønnvask”- kampanje i media.
Konsekvensen av å trappe ned norsk oljevirksomhet
Bakteppet for den negative omtalen av oljeindustrien, som Øvrebekk i sitt innlegg målbærer, er forestillingen om at dersom Norge går foran og struper sin oljevirksomhet, så vil resten av verden følge etter.
Alternativet, om norsk oljeproduksjon trappes ned, er at andre produsentland med ledig kapasitet står klar til å fylle på, f.eks. regimet i Saudi Arabia, som vel er det siste vi ønsker skal kunne profittere på norsk naivitet.
Norsk oljevirksomhet er underlagt verdens strengeste miljøkrav, til forskjell fra land som Russland, USA (skiferolje), Irak, Nigeria (for å trekke fram noen “verstingland”), hvor gassen som kommer opp sammen med oljen stort sett går i fakkel, eller mye verre, blir sluppet direkte ut i atmosfæren.
Det beste Equinor (som innlegget til Øvrebekk har særlig adresse til), derfor kan gjøre, er å fortsette å produsere norsk olje og gass så lenge som mulig.
Mange dilemmaer langs veien videre
Norske myndigheter er presset av mange kryssende hensyn og dilemmaer, i styringen av norsk oljepolitikk. Letevirksomhet i Barentshavet er kontroversiell, men her spiller også hensynet til at Nord-Norge kan få sin del av oljeaktiviteten.
I denne forbindelse er det et paradoks at sokkelen utenfor yttersiden av Lofoten, Vesterålen og Senja trolig vil forbli “fredet” i overskuelig framtid, uten at konsekvensene er klarlagt.
For å kunne opprettholde aktiviteten på sokkelen, satser myndighetene i første rekke på leteaktivitet, som tydeliggjort i den rekordstore tildelingen av leteområder i Barentshavet og Norskehavet i 2018.
Denne strategien er trolig ikke bare ressursdrevet, men (litt spekulativt), også av hensyn til en presset riggbransje som trenger nye oppdrag og en leverandørindustri som sårt trenger nye kontrakter om få år.
Alternativet, å øke utvinningen av olje fra flere eksisterende felt i Nordsjøen, heller enn risikofylt letevirksomhet, er også et dilemma. For nær 10 år siden leverte et ekspertutvalg en rapport til Olje -og energidepatementet, hvor potensialet for økt utvinning ble klarlagt.
Etter det vi forstår er lite gjort med denne muligheten og tiden er i ferd med å renne ut.
Seniortanken
Kjell Traa, Gunnar Berge, Torvald Sande, Jostein Soland, Hjalmar I Sunde, Ivar Sætre