Systemtenkning og klimapolitikk
Dette innlegget ble publisert på nettsidene til Stavanger Aftenblad den 22.februar 2021, under tittelen “Systemtenking mangler i klimapolitikken“, og i papiravisa den 23.februar under tittelen “Systemtenkingen mangler dessverre i klimapolitikken“.
Dagens politikere er mer opptatt av problemhåndtering enn problemløsning i klimapolitikken.
Generelt gjelder, at for å løse ulike problemer kreves systemtenkning, hvor sammenhengen mellom årsak og virkning munner ut i en helhetlig analyse, som grunnlag for å iverksette tiltak som gir varig effekt.
I dag er miljøpolitikken i EU, som Norge er en del av, i stor grad preget av å skulle oppnå kortsiktige nasjonale utslippsmål, basert på tiltak som ikke er forankret i en systemanalyse.
I stedet for logisk å angripe roten til et onde, blir prioriteringen ofte å reparere på virkningen, uten at selve årsaken til problemet blir løst.
Et par eksempler:
Karbonfangst fra Norcems sementfabrikk i Brevik
Som del av Regjeringens prestisjeprosjekt «Langskip» (Fangst og lagring av CO2), vil det bli bygd et anlegg for utskilling av CO2 fra avgassen til Norcems sementfabrikk i Brevik.
Den CO2-holdige avgassen stammer fra produksjonsprosessen (kalsinering) og fossile brensler (kull, olje og ikke-organisk avfall).
Heller enn å bruke statlige milliarder til å rense avgass fra en «skitten» produksjon (sement-industrien er blant verstingene i klimautslipp), burde pengene gått til utvikling av ny miljøvennlig teknologi, som allerede er i gang internasjonalt.
Kort sagt: Prioritere årsaken til utslipp, foran rensing av utslipp fra en utdatert produksjonsprosess.
Hydrogen-ferje i Ryfylke
Om kort tid skal verdens første hydrogen-drevne ferje (MF Hydra), inn i Ryfylke-sambandet Hjelmeland-Nesvik-Skipavik. Brenslet som er flytende hydrogen, produseres ikke i Norge, men blir levert fra Tyskland i tankbiler, hvor hydrogenet fremstilles ved reformering av naturgass.
Det er grunn til å stille spørsmål ved fornuften i dette miljøtiltaket.
For det første: Selv om bruk av hydrogen som brensel eliminerer norske utslipp, havner utslippet i Tyskland, når hydrogenet skilles ut fra naturgass (uten fangst/lagring av CO2).
Dernest: forsyningskjeden for flytende hydrogen (produksjon, nedkjøling, lagring, transport), fører til 70-80% energitap, som er uforenlig med klimamålet om økt energiutnyttelse.
Forkjemperne for hydrogen vil argumentere for at dette ferjeprosjektet er en pilot og at alt vil bli bedre, når flere hydrogenferjer komme i drift, hydrogen produseres i Norge osv.
Realiteten er at energitapet vil forbli enormt, uansett hvor hydrogenet produseres og om fremstillingen er basert på naturgass, eller elektrolyse basert på fornybar strøm.
Langt mer miljøvennlig, billigere og sikrere ferjeløsning, vil være å satse på batteridrift (som er i stadig utvikling), og for lange strekninger å supplere med strømgeneratorer drevet med LNG (Liquefied Natural Gas), som vi har mer enn nok av.
Konsekvensen er suboptimale klimaløsninger
Politikerne både i EU og Norge, jakter utslippskutt for enhver pris, for å nå mål om halvering av CO2-utslipp innen 2030 og tilnærmet nullutslipp i 2050.
Realismen bak disse målene er ikke troverdig og valg av løsninger blir ikke bærekraftige over tid, når tiltak rettet mot årsaken til utslipp, eller hensynet til god energiutnyttelse, blir feid under teppet.
Prisen å betale for å prioritere rasjonelle valg, vil kunne være å akseptere at omstillingen går langsommere, men folk flest er lei av politisk retorikk om urealistiske utslippsmål.
Det bibelske uttrykket «hastverk er lastverk» er allerede dommen over deler av miljøpolitikken hittil, som følge av både sviktende kunnskaper om energiutnyttelse og evne til å tenke helhet og konsekvenser.
Seniortanken
Kjell Traa
Torvald Sande
Ivar Sætre