Velferdsstaten på hell?

Kommentarer til den nylig fremlagte perspektivmeldingen fra Regjeringen.

Et av de aller viktigste dokumentene Stortinget får til behandling i løpet av valgperioden er ”Perspektivmeldingen”. Det er en mer moderne versjon av det tidligere ”Langtidsprogrammet”. Dokumentet skiller seg fra de øvrige med sitt langsiktige og helhetlige perspektiv.
På denne bakgrunn er det et paradoks at saken får relativt liten oppmerksomhet. Det klages ofte – og med rette – over at politikken er kortsiktig. ”Perspektivmeldingen” trekker linjene fram til 2060, og i noen grad ut hele århundre vi nå er inne i. Om vi skal makte å påvirke det som skjer på lang sikt må det handles til rett tid.
Grundige analyser bekrefter at vi i Norge har et godt utgangspunkt for å kunne bevare og videreutvikle et unikt velferdssamfunn. Men det er også risiko for at vi beveger oss i uheldig retning dersom ikke kursen korrigeres.
Innsatsen må settes inn der vi har muligheter for å kunne påvirke. At alderssammensetningen endres er det lite vi kan gjøre med. Men det har som konsekvens at det er færre som må forsørge flere. Da vil det være særdeles uheldig om det legges opp til at de som er i yrkesaktiv alder jobber mindre.
Når en større andel av befolkningen vil bestå av eldre mennesker, vil kravet til helse- og omsorgstjenester øke. Det er vanskelig å tenke seg at den utfordringen kan møtes med at vi betaler mindre til fellesskapet.
Inntektene fra petroleumsvirksomheten vil avta. Avkastningen fra ”Pensjonsfondet Utland” vil også gå ned. Følgelig er det ikke rom for å bruke mer oljepenger.
Regnestykket går ikke opp. Det er tid for å ta grep. ”Perspektivmeldingen” skisserer ulike handlingsalternativer, men er forholdsvis vag i sine konkrete tilrådinger.
Fremskrivningene i det såkalte basisalternativet viser at offentlige utgifter øker raskere enn offentlige inntekter fra slutten av 2020-tallet. Inndekningsbehovet svarer til nær 50 mrd. kroner per tiår, eller 5 mrd. kroner per år. Ikke å foreta seg noe vil være å legge opp til en utvikling som ikke er bærekraftig. At Norge – som har et bedre utgangspunkt enn de aller fleste – skulle gjøre det, ville bety et brudd med den ansvarlighetslinje som har bidratt til utviklingen av den norske velferdsstaten.
Hva kan vi så gjøre?
”Perspektivmeldingen” trekker opp fire ulike alternativer for høy velferd og bærekraftige statsfinanser. Det gjøres helt klart at finansieringen må styrkes og utgiftsveksten i de offentlige ordningene dempes.
Arbeidsalternativet.
Dersom en større andel av befolkningen er i arbeid og dessuten jobber mer enn i dag styrker det selvsagt også økonomien, både den private og offentlige. Selv om mange er i arbeid i Norge og kvinneandelen er høy, er likevel den gjennomsnittlige arbeidstiden lavere enn i land det er naturlig å sammenligne oss med. Dersom det anslåtte finansieringsbehovet skulle møtes med økt samlet arbeidsinnsats, må antall timeverk per innbygger øke med 13 % fra i dag og fram til 2060.
Effektiviseringsalternativet.
De samlede utgiftene i offentlig forvaltning anslås til 1 650 mrd. kroner i 2017, eller 60 % av verdiskapingen i fastlandsøkonomien. Vi ligger helt i toppen innen OECD. Når det gjelder sysselsatte i offentlig sektor ligger bare Danmark høyere enn oss. Sverige ligger betydelig lavere. Innenfor en slik ramme vil det derfor i vårt land være rom for både omprioriteringer og effektivisering.
Medfinansieringsalternativet.
Brukerbetalinger og gebyrer er nå på om lag samme nivå som tidlig på 1990-tallet målt som andel av fastlands-BNP, etter en markert økning på slutten av 1980 tallet. Den private medfinansieringen utgjør vel 8 pst. av de offentlige inntektene fra fastlandsøkonomien. Dette er klart lavere enn mange andre land bl.a. Finland. Helse- og omsorgstjenester og høyere utdanning er områder der flere andre OECD-land har vesentlig større innslag av privat medfinansiering enn Norge.
Skattealternativet.
Dersom offentlige budsjetter skal balanseres ved økte skatter alene, vil det lett føre til at færre kommer i arbeid og investeringene vil bli lavere. Husholdningers inntekter vil måtte økes med 7 prosentenheter (27 %) fram til 2060 for å balansere de offentlige budsjettene.
Vi mener at løsningen ligger i å velge en kombinasjon av disse fire alternativene. Kun å satse på de to første – slik meldingen legger opp til – er lite realistisk.

Stavanger 21.juni 2017.
Seniortanken
Gunnar Berge, Njål Kolbeinstveit, Jostein Soland, Torvald Sande, Hjalmar Inge Sunde, Kjell Traa, Åsleik Rannestad