Velkommen «Nye-Stavanger»

Dette innlegget om kommunereformen er skrevet som kronikk i Mortepumpen (Stavanger kommunes tidsskrift for pensjonister) av Gunnar Berge.

Gunnar Berge er medlem av Seniortanken, men har skrevet dette innlegge for egen regning. Seniortanken har tidligere publisert flere innlegg om kommunereformen (se linker til slutt).

1. Januar 2020 vil den nye kommunen bestående av Finnøy, Rennesøy og Stavanger være på plass. Forberedelsene virker å være i rute. Så langt har forhandlingene tilsynelatende gått greit. Det er da heller ingen tvil om at folkeflertallet i de berørte kommunene støtter endringene. Når det er sagt må det likevel kunne innrømmes at vi på mange måter velger minste motstands vei. Løsningen er ikke den beste, men er det vi klarte å få til i denne omgang.

Noen mener at endrede kommunegrenser dramatiske griper inn i folks hverdag. Det er det egentlig ikke. De fleste vi merke lite til forandringene. Oppgavene vil stort sett være de samme som tidligere. Lov- og regelverket bestemmes av Stortinget i alle fall. Styringsordningen som det legges opp til vil heller ikke avvike i særlig grad fra det vi er vant med.
Hvorfor gjør vi så dette? Det er ut fra en overbevisning om at vi vil kunne tilby bedre tjenester til våre innbyggere, med de pengene vi har å rutte med.

Historien er full av endringer i kommunegrensene. Da vi fikk ordningen med kommuner fra 1838, startet vi med 27 i Rogaland. En valgte den gang å bygge på den kirkelige inndelingen. Etter hvert framstå dette som lite hensiktsmessig ut fra de oppgavene kommunene fikk. Følgelig ble det en rekke ganger foretatt endringer slik at vi fram til 1957 endte opp med hele 54 kommuner i fylket. Da det bl.a. ble vedtatt å innføre 9. års grunnskole ble det klart at det ikke ville bli gjennomførbart med så mange små enheter. Etter den store reformen på 1960 tallet ble vi stående igjen med i alt 26 kommuner i fylket. Det taller har vi fremdeles frem til de beskjedne endringene som nå gjennomføres.

Vi tre som nå går sammen har også gjennom historien gjennomgått store endringer. Senest i 1965. Finnøy ble da utvidet med Sjernarøy, del av Fister og del av Jelsa. Rennesøy ble slått sammen med Mosterøy. Stavanger ble slått sammen med Madla og mesteparten av Hetland.

Det hører også med til historien Stavanger landdistrikt i 1922 ble til kommunene Hetland og Randaberg. I 1930 ble Håland delt i Sola og Madla.

For Stavangers vedkommende har det gjennom tidene vært mindre justeringer av grensen for simpelthen å kunne skaffe utbyggingsarealer bl.a. til boligbygging. I 1953 da boligbyggingen skjøt fart etter krigen fikk vi lov til å ta et jafs av Hetland. 1420 dekar i Bekkefaret – og området der omkring – ble med Stortingets velsignelse simpelthen annektert. Uten dette ville boligbyggingen blitt betydelig hemmet.

I 1965 da Hetland og Madla ble slått sammen med Stavanger visste vi ikke noe om oljå. Men vi var smertelig klar over at skulle vi kunne utvikle byen og trekke til oss ny aktivitet måtte vi legge forholdene bedre til rette. Uten at det vi den gang kalte storkommunen hadde sett dagens lys, ville Stavanger ikke kunnet innta rollen som landets oljehovedstad. For oss som satt i bystyret i Stavanger var dette krystallklart. Men ikke for de som styrte i Hetland og Madla. Der var det stor flertall mot sammenslåingen. Men heldigvis brydde Stortinget seg den gang ikke om det.

Utvidelsen i 1965 førte da også omgående til at boligbyggingen skjøt fart og annen infrastruktur kom på plass. Vi var godt rustet da vi i kamp med Bergen og Trondheim – av Stortinget – ble betrodd rollen som landets oljehovedstad.

Det vi kan lære av denne historien er at vi kanskje ikke skal la oss skremme av tilfeldige lokale stemningsbølger. Men handle ut fra hva vi tjener befolkningen best på sikt. Husk at det også er vår oppgave å vareta kommende generasjoners interesser. Derfor var det svært uheldig at Stortinget 23 mai 1995 med 60 mot 52 stemmer vedtok følgende:

«Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at fremtidige endringer i kommunestrukturen ikke skal omfatte kommuner hvor kommunestyret, eller innbyggerne i en folkeavstemning har gått imot kommunesammenslutning.»

Dette vedtaket har gjort det nesten umulig å få til nødvendige endringer.

Kommunenes oppgaver har vokst systematisk helt siden starten. I dag kan vi like gjerne snakke om velferdskommunen som velferdsstaten. Denne utviklingen er utelukkende positiv. Men bygger på en avgjørende forutsetning, nemlig at kommunene makter å ta på seg stadig flere og mer krevende oppgaver. En ting er det økonomiske, annet er tilgang på fagfolk. Vi ser at det er krevende i små kommuner. Vi kan derfor lett havne i en situasjon der rettssikkerheten og tilbudet ellers blir dårligere i mindre kommuner. Slik tror jeg de har tenkt også på Finnøy og Rennesøy når de seg bedre tjent med å gå sammen med Stavanger.

Et annet forhold som også spiller inn er bedrede kommunikasjoner. Avstanden blir mindre. Det gjør det også mulig med en mer balansert bosetting, hvor vi unngår en uhemmet urbanisering. Når stadig flere flytter til byene utarmes distriktene.

For meg personlig er det et poeng at når jeg ved utløp av denne perioden slutter i bystyret, skjer det sammen med at den kommunen jeg var med å etablere i 1965 også forsvinner. Ringen er sluttet. Men det er nok ikke den siste gangen at endringer skjer.