, ,

Solhjell villeder om «det grønne skiftet»

Kommentar til Bård Vegar Solhjell (nå generalsekretær i WWF), som tegner et litt for rosenrødt bilde av det såkalt «grønne skiftet», i sin gjestekommentar i Stavanger Aftenblad den 28. april.

Det blir for enkelt kun å vise til økningen i installert effekt i vind -og solkraft, uten å nevne noe om hva som kommer ut i form av produsert strøm.
Dette dreier seg om variabel (av/på) strøm, som kun er salgbar i kombinasjon med regulerbar kraft, men dette er stort sett utelatt i debatten om fornybar energi fra sol og vind.

I et strømnett basert på vekselstrøm må det være en rimelig balanse mellom regulerbar og variabel strømproduksjon, for å kunne jevne ut svingningene i tilførsel, samt å ivareta systemkravene til spenning og frekvens.
I det norske kraftsystemet hvor regulerbar vannkraft dominerer er ikke dette noe problem, men i Tyskland og Danmark hvor særlig vindkraft er blitt stadig mer dominerende, har det oppstått store problemer, både operasjonelt og økonomisk.
Og det er også et paradoks at i et land som Tyskland hvor det nå er installert 26500 vindmøller, har utslippet av CO2 ikke gått merkbart ned.
Forklaringen er at den variable strømproduksjonen fra vind og sol krever at tilstrekkelig regulerbar kapasitet i form av kullkraft og gasskraft hele tiden må være tilgjengelig, samt at bortfallet av kjernekraft (som Tyskland har vedtatt å avvikle innen 2022), i stor grad er blitt erstattet av ny kullkraft.

Solhjell skriver i sin kommentar at strømprisen fra de beste og billigste fornybar-prosjektene innenfor sol og vind, er langt lavere enn for ny fossil kraft. Dette har imidlertid ikke gitt utslag i strømprisen, verken i Tyskland eller i Danmark, til tross for massiv utbygging av ny vind -og solkraft.
Kraftprisen har tvertimot økt betraktelig og forklaringen er blant annet ubalansen mellom variabel og regulerbar kapasitet og at det koster å ha nok regulerbar kapasitet i «stand-by».

Alt for mange er av den oppfatning at sol og vind vil bli stadig mer dominerende i verdens kraftbehov.

Blant disse (utrolig nok), også kunnskapsbedriften DNV GL (Veritas), som i sin «Energy Transition Outlook 2017», serverer som prognose at i 2050 vil 70% av verdens strømproduksjon bli dekket av sol -og vindkraft og at fossil -og kjernekraft vil bli mer enn halvert i forhold til dagens nivå, se figur. 

For å nå målene om reduksjon i utslipp av CO2 må fossil kraftgenerering bli vesentlig redusert og slik sett er DNV GLs prognose troverdig. Men bortfallet av regulerbar fossil kraft må kompenseres, samtidig som det er behov for en kraftig økning i ny regulerbar kraft, for å kunne drifte strømnettet forsvarlig.

Gitt at økningen i global vannkraft er begrenset (som DNV GLs prognose også viser), og at ny regulerbar kraft bør være utslippsfri, gjenstår kun kjernekraft som realistisk alternativ. En renessanse for kjernekraft bør fortrinnsvis baseres på saltsmelteteknologi med thorium som brensel, som betyr sikker drift (uten risiko for nedsmelting) og minimum av lavradioaktivt avfall.

Vi etterlyser at Solhjell og mange med ham, viser større forståelse for at «det grønne skiftet» er underlagt både naturlover og teknologiske begrensninger. Utfordringen er å finne en best mulig balanse mellom ulike kraftkilder, innenfor en overordnet målsetting om stabil kraftforsyning i en verden som skal bli stadig mer elektrifisert. 

Seniortanken

Kjell Traa, Torvald Sande, Ivar Sætre

0 replies

Legg igjen et svar

Want to join the discussion?
Feel free to contribute!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *