Har vi ikke råd til et Forsvar i balanse?

Om finansiering av Forsvaret. Innlegget ble publisert i Stavanger Aftenblad den 4.juni 2018.

Det er stadig usikkerhet om Forsvaret. Ikke det Forsvaret vi har i dag. Det har så store mangler at det er lite relevant i forhold til den stadig mer krevende sikkerhetspolitiske situasjon. Dette er ikke noe nytt. “Her og nå” Forsvaret har i de siste 20 årene hatt så store mangler at det heller i denne periode har vært relevant. Det beste som kan sies, er at vi har stolt på NATO og tatt en kalkulert risiko. Vi har imidlertid alltid hatt planer klare for fremtiden. I fremtiden skulle vi komme i balanse og få gjort noe med skavankene. Og der er vi fremdeles. Vi venter på flyene, på helikoptere til fregattene, på luftvern og på sheltere til våre nye fly, på utstyr og øking av en hær som er så liten at den knapt kan bli omtalt som en hær, og på styrking av Heimevernet. Vi håper på at Forsvaret får fylt opp sine lagre slik at der er ammunisjon, materiell, forsyninger forøvrig og ekstra personell er tilgjengelig om det blir nødvendig. I så måte er alt ved det gamle.

Innen dette begredelige bilde, skjer det dog noe. NATOs mål om to prosent av bruttonajonalproduktet til Forsvaret innen 2024, gnager på den politiske samvittigheten. Landsmøtene til Høyre i 2017 og 2018 hadde ulik valør på vedtak om når 2 prosents målet til NATO skulle være nådd, enten innen 2024 eller innen en tiårsperiode. Kanskje ikke så rart etter at Forsvarsdepartementet selv anslo at vi i 2024 knapt ville ha maktet å øke prosentsatsen i det hele tatt. Det er pengene som er det fremste, men ikke det eneste problemet.

Vi har faktisk en forståelse for at målet må forskyves til å være nådd innen en 10-års periode.  Det har sammenheng med at vi ikke kan se at det foreligger planer for hvordan Forsvaret skal se ut etter en så stor budsjettøking på relativt kort tid. Vi snakker om virkelig store penger. Det er lettere  å redusere enn å bygge opp. Har vi ikke planer for oppbygging, så risikerer vi at penger brukes på uvettig vis. I tillegg vet vi at investeringer i materiell krever lange beslutningsprosesser og tar tid å anskaffe. I mange tilfeller må det opprettes nye produksjonslinjer eller øke kapasiteten på gamle. Forsvaret har heller ikke en personellramme for å takle slike økinger, faktisk ser det ut til at man reduserer nåværende rammer ytterligere. Her er det ikke snakk om vernepliktige eller korttidsengasjerte, her er det snakk om velutdannet personell. Der hvor vi lettest kan øke uten å være redd for feil bruk av penger, er innen HV, men her snakker vi om småpenger. 

Om 10 år må vi unngå å stå i samme situasjon som i dag. Vi må slutte å diskutere hva vi skal ha på basis av et Forsvar med svære mangler. Om 10 år må vi diskutere hvordan de neste 10 år skal se ut, men ut fra at vi har et Forsvar i balanse. Vi antar at NATO kan akseptere dette. Skal dette skje, må Forsvarssjefen (FSJ) få en annen type oppdrag enn det som hittil har blitt gitt. I de tidligere planleggingsprosesser har FSJ fått i oppdrag å gi sitt beste forslag innen rammer som videreføring uten øking i budsjettet eller med en liten øking.

Nå må dette endres. Han må gis i oppdrag med basis i dagens situasjon å legge planene for anskaffelse av et nytt og relevant Forsvar. Samtidig må han gi forslag til en bevilgningsbane på 10 år som sikrer at pengene blir brukt realistisk og uten å skape baugbølger av ubrukte penger slik vi kjente så godt fra tidligere.

Hjalmar Inge Sunde, Gunnar Berge, Njål Kolbeinstveit, Jostein Soland, Kjell Traa, Torvald Sande, Ivar Sætre